Hvor frie skal vi la ungdommer være når de skal holde en andakt?

Kjære JC.

Takk for godt spørsmål! Jeg tror de fleste som har jobbet med ungdom en stund kjenner seg godt igjen i situasjonen du beskriver. Det er ikke alltid bidragene, andakter eller underholdning (for den del), er helt i tråd med det vi synes er passende eller rett.

Hva gjør vi da?

Det er ikke helt enkelt å komme med et fullgodt svar på spørsmålet ditt, og heller ikke å skissere en løsning som sikrer at slikt ikke skjer. Kanskje skal det ikke sikres helt? Jeg vil likevel komme med noen innspill.

Jeg tror ikke ungdomsledere skal tenke om seg selv at de skal være dem som "sjekker" eller kontrollere ungdommene før de slipper til. Jeg tenker at det gir et ganske dårlig utgangspunkt for samarbeid og fellesskap! Men vi har et ansvar for at det som skjer i fellesskapet er i tråd med det vi står for, og at respekten for den enkelte ivaretas på best mulig måte.
Hva kan vi gjøre?

Jeg tror at vi kommer et stykke på vei dersom vi etablerer en praksis i ungdomsarbeidet der vi følger opp ungdommene som skal bidra noe tettere. Ikke for å kontrollere, men for å gi dem lederopplæring og veiledning. Støtte og oppmuntring. Det vil også gi dem større trygghet i den oppgaven de skal fylle. Mange av oss begynte å holde andakter uten å få hjelp eller særlig god støtte, og mange av oss husker kanskje hvor sårbart det var. Noen ganger fikk vi god respons, og andre ganger var det taust. Det er ikke så enkelt når det blir taust. Hvis vi etablerer en kultur og en praksis der alle som bidrar blir fulgt opp blir det etterhvert en naturlig del av tjenesten, og min erfaring er at ungdommene selv synes det er bra.

Jeg vet at det tar tid å følge opp den enkelte ungdom på en slik måte, men jeg vet også at det er givende og inspirerende for begge parter. Det er ikke sikkert det sikrer mot alle "uønskede krumspring" , men jeg tror det begrenser dem en hel del.

Lykke til!
Jorund