Skrevet av Morten Holmqvist
I en tid hvor individualisme er det ’o store’ er det verdt å stoppe opp litt. Hvor individualistiske er vi egentlig?
Med tema som ego åpner ungdomsarbeid.no opp for mange perspektiver, jeg benytter anledningen med en liten refleksjon over det individualistiske prosjekt og kristent liv. Det er liten tvil om at en viktig verdi i dagens Norge er å fremstå selvstendig med egen stil, egne valg, slik som jeg vil ha det. Jeg husker fortsatt en av ungdommene jeg intervjuet noen år tilbake som sa: ”det som er så bra med denne ungdomsskolen er at alle har sin egen stil”. Ikke dårlig. Videre har jeg et sitat fra et undergrunnsmagasinet Rimfrost:”. ”Og viktigst av alt er selvfølgelig å være individuell, å være seg selv og finne sin egen stil”. VI ønsker å være oss selv, og finne mitt selvstadig ego. Men den jeg er, eller ønsker å være skjer ikke av seg selv. Jeg blir til sammen med andre. Jeg kommer fra en familie, oppvokst i noen sosiale sammenhenger, og dette preger mine valg og hvem jeg føler at jeg er. Ok. Kanskje ikke noe stor overraskelse. Og her kommer nøtta: hvorfor er det ikke flere som fortsetter i menigheten? Hvis du kjære leser har falt av tankerekken, så er det forstålig. Mitt poeng er som følger: når så mange ble sosialisert inn i kristent ungdomsarbeid på slutten av 1970tallet hvor er de fleste blitt av i dagens menigheter? Og alle de som vokser opp i aktive menighetsfamilier i dag, hvorfor slutter så mange når de runder 20 år? Mye burde jo tilsi at de som er oppvokst i menighetsliv burde fortsette. Noen gjør det. Men det store flertallet ser ut til å fade sakte men sikkert ut. Problemstillingen er tydeligvis ikke av ny dato.
I Hebreerbrevet kommer formaningen: Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane, Heb 10:25. Tilbake til ego. I forhold til menighet så er min opplevelse i dag at mange opplever helt klart at de har et valg. ”Hvis jeg ikke liker menigheten så slutter jeg”. Menighet er rett og slett ikke viktig nok for folk flest. Hvordan vet du dette, kan du spørre? Jo, jeg kjenner på det selv. I overgang til ny menighet så blir de sosiale kodene, smak, musikk, stil osv så overraskende viktig for meg. Det er pinlig å innrømme, men dette er grunner til at jeg ikke finner meg til rette i min egen menighet. Burde det ikke være dåp eller nattverdssyn som variablene for et aktivt menighetsliv? Jo sikkert, men menighet er nå en gang satt sammen av folk. Hvis det sosiale samspillet blir for fjernt fra min egen identitet da blir ting veldig fremmed. Så hva gjør vi? Tja, det er en øvelse i egoisme. Hva skal spille størst rolle? At jeg føler meg hjemme eller å faktisk dele gudstjenestefellesskap med folk uten samme musikksmak? Jeg smører på litt tjukt her, men jeg mener faktisk at dette er livsviktige menighetsspørsmål. Menigheten er alt vi har, og hvis det kan velges bort så har vi valgt bort noe livsviktig for troslivet.
Foto: http://www.flickr.com/photos/viknanda/339956374/