Skrevet av Knut Tveitereid, førsteamanuensis i praktisk teologi ved NLA Høgskolen
Media har den siste tiden satt søkelys på lederkulturer i ivrige kristne ungdomsorganisasjoner. I serien ”Frelst” på VGTV har Rut Helen Gjæverts fortalt om sine erfaringer som soldat og leder i Jesus Revolution Army på 90-tallet. I den påfølgende debatten har flere fortalt om liknende erfaringer også i andre ivrige sammenhenger.
I avhandlingsarbeidet mitt har jeg vært interessert i sammenhengen mellom teologi, organisasjonsstrategi og språkbruk knyttet til disippelskap og etterfølgelse. Jeg har ikke studert Jesus Revolution, men 10 andre kristne ungdomsorganisasjoner. Noe av det jeg har funnet og lært har klare paralleller til VGTV-serien: det er ikke alltid sunt det som skjer i dynamiske, ivrige, varme, visjonære fellesskap av unge mennesker, med ledere som vil mye – og som ikke har tid til kritisk selvrefleksjon og andre heftelser.
Som et apropos til både disippelskap og VGTV vil jeg nå, ved inngangen til påsken, minne om hvordan rollelisten i Jesusfortellingen nettopp endrer seg i påsken: De 12 disiplene skrives ut av fortellingen en etter en. Mens inn kommer det nye perifere personer og tar over de sentrale rollene i fortellingen:
Når Jesus drar opp til Jerusalem for siste gang legger han veien om Betania, slik han pleide. Der bor søskenflokken Marta, Maria og Lasarus. De har nemlig et stort hus med god overnattingsplass. Denne søskenflokken var disipler av Jesus, men ikke blant dem som hadde solgt alt de eide og gitt til de fattige. På grunn av dette, kunne de nå huse Jesus. (Joh 12)
Når Jesus skal feire påskemåltid, sender han to disipler inn i Jerusalem for å finne et passende sted. De følger en som bærer på en vannkrukke, og får låne hele andreetasjen hans. Dette blir ikke bare bespisningssted denne ene kvelden, men et fast møtested for urmenigheten. De som eide dette huset ble snart disipler av Jesus, og etter hvert helt sentrale menighetsledere i urmenigheten (Mark 14 og Apg 4).
Når Jesus tas til fange, dømmes og piskes, er de fleste disiplene forsvunnet som dugg for solen. Når Jesus korsfestes er det bare en disippel tilbake – pluss en rekke kvinner: blant annet hans mor. Hun var den første disippelen, den første som visste hvem han egentlig var, men hadde holdt seg på avstand. Men nå når det gjelder som mest, er det hun og hennes venninner som står der. Og de står der støtt.
Når Jesu kropp skal ned fra korset er det ingen av de 12 som er der. Men Josef fra Arimatea dukker opp. Og Nikodemus hjelper til. Dette var disipler av Jesus, men av den typen som ikke hadde sagt opp sine fine jobber i sentraladministrasjonen. Og i frykt for represalier hadde de holdt sin tro skjult. Nå var det disse som tok tak (Joh 19).
Når Jesus påskemorgen sprenger døden er en gruppe perifere kvinner de første til åstedet. Og rollen som primærvitne til oppstandelsen – historiens vendepunkt – går til Maria Magdalena. Hun hadde nok vært en disippel av Jesus hele tiden, men hadde slitt med et diskutabelt rykte (Joh 20).
Alle vi som ivrer for et kristent ungdomsarbeid, enten i form av revolusjon, disippelskap eller noe annet, må ta inn over oss denne delen av Jesusfortellingen. Det er ikke sterke ledere og visjonære disippelkulturer som bærer Guds rike. Erkjennelsen av nederlag, vedkjennelsen av synd og anerkjennelse av kritisk refleksjon truer aldri Guds rikes framgang. Det er motsatt: først når vi selv er i berøring med dette kan vi lede andre på en god måte. Det henger tross alt ikke på oss, dette her.