Fellesskap mellom generasjoner

Foto: http://www.flickr.com/photos/echo0101/ / CC BY-NC-SA 2.0

”The one-eared Mickey Mouse”

Ofte kan erfaringene fra ungdomsarbeidet være at det er i for stor grad atskilt fra den øvrige menigheten. Ungdomsflokken har nærmest sin egen menighet, og har bare i mindre grad kontakt med den ”voksne delen” av menigheten. Kenda Creasy Dean, som har skrevet The Godbearing Life (se anmeldelsen), kaller dette for ”the one-eared Mickey Mouse”, i et forsøk på beskrive en situasjon hvor ungdomsarbeidet blir som et isolert ”Mikke Mus øre” utenpå, i tillegg til, menigheten.

Det beskriver en situasjon hvor det har blitt vanskelig å integrere ungdom i den vanlige menighetssammenheng på en fruktbar måte. Dessuten også en situasjon som resulterer i at når ungdommen i arbeidet vokser ut av det, så vokser ikke ungdommen inn i resten av menigheten, tvert imot – det som egentlig er den samme menigheten oppleves nå noe annerledes enn hva man er vant til. Nettopp fordi samspillet mellom de voksne og de unge i menigheten har fortonet seg som et ”Mikke Mus øre” i tillegg til resten av menigheten. Når menigheten samlet seg på søndag formiddager, så samlet ungdomsarbeidet seg på søndags kvelder. Når menigheten hadde undervisning i menighetssalen/kirken, så var ungdommen i kjelleren med eget opplegg. Når menigheten var sosial på ”kirketorget”, så var ungdommen samlet til egne aktiviteter andre steder. Den eneste kontakten ungdommen har med resten av menigheten, er gjennom de voksne lederne som er aktive i ungdomsarbeidet på en eller annen måte. Derfor er det ingen selvfølge at ungdommen har kjennskap til menigheten de er en del av, utenfor ungdomsarbeidet. Og når de da vokser opp, og ut av ungdomsarbeidet - så føler de seg som fremmede ovenfor en menighet de trodde de var en del av, men egentlig ikke hadde deltatt i!

Ulike utgangspunkt

Du som leser dette, og enten er prest, kateket, ungdomsarbeider eller ungdomsleder kan oppleve at denne innledningen enten treffer godt, eller mindre godt. For vi har alle ulike utgangspunkt. I enkelte menigheter er samarbeidet mellom den øvrige menigheten og ungdomsarbeidet godt, i andre sammenhenger er det mer perifert. Mitt poeng med denne artikkelen er å bevisstgjøre og reflektere omkring problematikken knyttet til ungdomsarbeids samhørighet med den øvrige menighet. Under har jeg også et forslag til et opplegg som kan tjene som et utgangspunkt for å bedre en eventuell mindre god tilknytning mellom voksne og unge i menigheten.

Hvorfor er dette viktig?

Noen kan kanskje lure på hvorfor dette kommer opp som en artikkel. Noe av svaret ligger allerede i innledningen – og selv har jeg støtt på denne utfordringen i de erfaringene jeg har fra ungdomsarbeid. Nettopp utfordringen med ungdom som vokser ut av ungdomsarbeidet, og ut av menigheten. Å fange folks oppmerksomhet, få ungdom til å delta, være med – alt dette kan være lettere enn at ungdommen faktisk vokser inn i menighetens helhetlige liv, og blir en del av både ungdomsarbeid, (som seg hør og bør) – men også blir en del av menighetens øvrige fellesskap.

Jeg tror at et ungdomsarbeid uten kontakt med den øvrige menighet– er et fellesskap som taper noe av sin verdi. Et fullverdig kristent fellesskap trenger at alle generasjoner i menigheten omgås. Ikke nødvendigvis hele tiden, og i alle aktiviteter, men allikevel i større grad involveres i hverandres liv og tro. Dette er fordi de unge trenger de gamles visdom og erfaring, og de gamle trenger de unges nye blikk, pågangsmot og iver.

Evangeliets budskap er for alle, dermed er kirkens fellesskap også for alle.

Vi ser også i Det Nye Testamentet flere bekreftelser på hvordan både menn og kvinner, unge og gamle deltok i fellesskapet:

_{1 Timoteus 4: "12 La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.”}

_{Apostlenes gjerninger 5:”14 Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall.”}

_{1 Timoteus 5: ”1 Bruk ikke harde ord mot en eldre mann, men forman ham som en far. Forman unge menn som brødre, 2 eldre kvinner som mødre og unge kvinner som søstre, i all renhet”}

_{Apostlenes gjerninger 2: ”42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45 De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. 46 Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. 47 De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”}

_{Apostlenes gjerninger 10: "2 Han var en from mann, og både han og hele hans hus hørte til dem som fryktet Gud.”}

_{Matteus 19: ”13 De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene viste dem bort. 14 Da sa Jesus: «La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg! For himmelriket tilhører slike som dem.» 15 Og han la hendene på dem. Så dro han bort derfra.”}

_{Matteus 15: "32 Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem sultne av sted, for de kan bli helt utmattet på veien.» 33 Disiplene sa til ham: «Hvordan skal vi skaffe nok brød her i ødemarken til å mette så mye folk?» 34 Jesus spurte: «Hvor mange brød har dere?» «Sju,» svarte de, «og noen småfisk.» 35 Da ba han folket sette seg ned på bakken. 36 Så tok han de sju brødene og fiskene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene, og disiplene ga til folket. 37 Alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju fulle kurver. 38 De som hadde spist, var fire tusen menn, foruten kvinner og barn. 39 Da han hadde latt folket dra av sted, gikk han i båten og kom over til traktene ved Magadan.”}

Verdien av en mentor

Når jeg ser tilbake på min tid som ung kristen i menigheten, er det én ting jeg ser tilbake på som en uvurderlig verdi i min trosopplæring; nemlig det at jeg hadde en mentor, et forbilde, en voksen og en venn. Det var ikke et offisielt "mentor - ungdom" forhold, men det var en jeg stolte på og en jeg visste at jeg alltid kunne ta kontakt med for en prat. Enten det var om vanskelige teologiske problemer som brydde et ungt hode, eller om det var personlige ting som tynget. Å kunne ha noen å stole på, som var voksen, og som brydde seg om meg – var noe av den beste trosopplæringen jeg fikk i min nyomvendte tid etter konfirmasjonen. Verdien av å ha en mentor, veileder, en voksen for ungdom i et ungdomsarbeid, kan ikke uttrykkes tydelig nok fra min side.

Det er tusenvis av troshistorier fra kristne over hele verden, som nettopp har sett den enorme verdien det er i nettopp dette – og ser på disse menneskene som har fungert som mentorer for dem, som viktige veivisere på troens vei. At det er viktig for alle aldersgrupper å ha noen å betro seg til og snakke med er en ting, men spesielt viktig mener jeg det er for ungdom å ha en voksen som kan være en veiviser på livets vei, så vel som troens vei.