Dette er en enkel refleksjon over hva som hendte da vi var på konfirmantleir, og hvorfor vi allikevel hadde en flott opplevelse.

For en stund siden hadde vi konfirmantleir. Vi var på skogtur, 40 konfirmanter og 30 ledere, de fleste elever på videregående. Værmeldingen meldte strålende vær, konfirmantene var klar for å gjøre noe annet, og leiren var planlagt så godt vi kunne. Dagen for avreise kom, og vi var ved godt mot. Så begynte utfordringene å komme på løpende bånd.
En av de voksne lederne kom med ødelagt fot, og måtte sitte i ro hele helgen. Ingen enkel oppgave på skogtur, men vi fant oppgaver som befant seg mest mulig på overnattingsområdet til henne. Kun et par timer etter ankomst, ble også presten dårlig. Gudstjenesten på søndag var vårt ansvar, men presten måtte gjøre vendereis. En student i praksis tok seg av leirens andakter og søndagens gudstjeneste; mens andre tok seg av kjøkkenansvaret, som presten også skulle ha, slik at hun kunne dra hjem med god samvittighet. Resten av prestens ansvar ble også fordelt rundt på de gjenværende lederne.
Underveis i weekenden ble flere konfirmanter og ungdomsledere syke. Disse måtte dra hjem, men ingen foreldre fikk komme og hente i området vi var i. Det var heller ikke alle foreldrene som var hjemme så de kunne hente, og vi ville ikke bare sende konfirmantene alene på en buss. Så da kvelden kom og vi hadde mulighet, kjørte vi dem hjem, noe som resulterte i mindre søvn og mer stress for lederne.

Søndag hadde vi planlagt mer praktiske oppgaver for konfirmantene ute, og grilling på ettermiddagen. Vi hadde strålende vær hele helga, men da kom regnet. Vi hadde ingen backup-plan i utgangspunktet, men kateket og ungdomsarbeider tok dette på sparket, og satte i gang med nattverdsundervisning innendørs.
Den mest alvorlige uforutsette hendelsen var da en av konfirmantene falt, og endte opp med hjernerystelse og nesebrudd. Dette skjedde sent på kvelden, da konfirmantene var i ferd med å legge seg, og det ble naturlig nok mye oppstyr. Konfirmanten måtte fraktes til legevakten. Tre voksne ledere måtte dra; en kjørte bilen og to ble med for å holde kontakten med konfirmanten, som var svært medtatt etter den kraftige smellen. De andre lederne brukte noen nattetimer med å få resten av konfirmantene i seng.

Med alle disse hendelsene, kunne konfirmantleiren fort ha blitt fullstendig kaos. Allikevel dro vi hjem med smil om munnen, og jeg tror alle syntes det hadde vært en flott helg. Hva var det som gjorde at vi ikke bare ”klarte oss”, men at vi hadde en bra konfirmantleir? Jeg tror det er noen faktorer som spilte en viktig rolle i dette:

Relaterte artikler