0

7. mars 2016

Tro+klima=sant

Gud skapte jorden, og satte oss til å forvalte den. Hvordan syns vi det går, folkens?” – redaksjonsmedlem Maria Saxegaard har vært i Paris på FNs klimatoppmøte, og underveis i forhandlingene sendte hun oss noen refleksjoner rundt tro, politikk, klima og ungdomsarbeid.

image

Min sterkeste gudsopplevelse: Gudstjeneste i sanden på Flø, Ulsteinvik. Jeg er på Ten Sing Seminar for første gang. Bølgene slår mot strandkanten, himmelen brer seg om oss i sitt intense fargespekter. Fra svaberg titter fugler ned på oss der vi sitter, tett i tett. Presten og vinden snakker i munnen på hverandre. Musikken går i ett med bølgebruset. Midt i blant oss er Gud til stede, sterkere enn jeg noen gang før eller siden har opplevd. I naturen. I meg.

Jeg er i Paris med KFUK-KFUM på brystet og i hjertet. Jeg er i Paris på klimatoppmøtet. Jeg hører på store ord fra store mennesker, men den eneste teksten som surrer i hodet mitt er teksten til Mai Britt Andersen.

«Nå stikk jeg hull i ballongdelen din.»

For det er det vi holder på med. Vi stikker hull i hverandres ballongdeler. Vi stikker hull i hverandres menneskeverd. Og som kristen, og som medmenneske, er det noe jeg ikke kan tolerere.

Gud skapte jorden, og satte oss til å forvalte den. Hvordan syns vi det går, folkens?

Jeg bor på Camp Climate. Hovedkvarteret til YMCA under forhandlingene. Jeg er her sammen med delegasjoner fra 33 organisasjoner og 43 nasjoner. Samtalene under frokosten, på vei til t-banen og på workshops setter alt i perspektiv. Tiden hvor vi hele tiden må vite hvordan klimaendringer påvirker oss i Norge er for lengst forbi. Det bør holde at det påvirker noen.

Jeg tror på en Gud som skapte oss i sitt bilde. Den enkleste veien til Gud blir derfor gjennom mennesker. Jeg kan ikke elske Gud uten å elske mennesket. Og da Jesus ga oss nestekjærlighetspåbud, mente han det.

Gjennom måten vi lever livene våre i dag, ødelegger vi andres menneskeverd. Det er ganske brutalt. De menneskene vi er satt til å elske sendes på flukt når vi ikke setter en stopper for klimaendringer.

Til de som mener teologi og klima ikke hører sammen: jeg mener dere tar grunnleggende feil.

I kirken og i ungdomsarbeidet møter jeg «generasjon prestasjon» på nært hånd. Jeg er selv en del av den. Presset vi møter i det daglige grunner mye i et uoppnåelig materialistisk krav. Jeg hører på klimadebatter der folk problematiserer at det kreves nedgang i forbruk og det skriker inne i meg; «for en lettelse det ville vært!»

Jeg tror det gode liv for oss og det gode liv for resten av verden henger sammen. Vårt forbruk, vår materialisme og vår grådighet truer ikke bare livsgrunnlaget for andre, våre barn og fremtidige generasjoner, men også vårt eget liv. Når mye av vår identitet legges i forbruk, blir det både dyrt, miljøfiendtlig og veldig sårbart. Et samfunn hvor vi tar bedre vare på klima vil være tidenes «vinn-vinn». Det vil gi oss et samfunn hvor barn kan være barn, uten at de i altfor tidlig alder begynner å rangere seg selv etter andre på grunnlag av smarttelefoner og merket på jakka.

Vi bekjenner en Gud som er himmelens og jordens skaper. Alt er skapt og elsket av han; mangfoldet er laget og ønsket av Gud. Skaperverket – ikke bare mennesket – viser oss Guds storhet. Nettopp derfor er det ikke rart at mange opplever de sterkeste gudsopplevelsene i naturen. Den samme naturen som vi nå lar forfalle, med mindre en ambisiøs klimaavtale legges på bordet.

Vi er generasjonen som må stå opp for klima. Ikke våre barn eller barnebarn. Oss. Klimaendringene skjer akkurat nå. I dag. Derfor må vi som er unge, og som møter unge i kirken, sette klima i fokus.

Bak lukkede dører i Paris, sitter store mennesker med store ord, med hver sin knappenål i hånden og sikter på samme ballong. Uansett hva utfallet av de nesten dagene blir, må kampen fortsette hjemme. I gatene, på stortinget. Og i kirken.

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *