Ikke vel bevart (bortsett fra mellom bena)

Artikkelen har tidligere vært publisert i 2006 "Rosa Prosa-om jenter og kåthet", Ida Roggen og Tonje Tornes (Redaktører), Gyldendal Forlag

I can’t believe life’s so complex,

when I just wanna sit here and watch you undress.

(PJ Harvey)

Jeg er et lite traumatisert menneske til tross for historien jeg nå skal fortelle. Jeg har vokst opp i en kristen familie, vært mer eller mindre kristen selv hele livet, og som 15-åring skrev jeg under på en lapp i menigheten hvor jeg lovet å ikke ha sex før jeg giftet meg. Jepp, lille Ingvild, som knapt visste hva sex var. Jeg mener, jeg trodde sugejobb betydde å slurpe i seg det siste fra melkekartongen. På videregående, da venninnene mine begynte å kaste klærne, var jeg derfor en demning av ro og mild nedlatenhet, merkelig selvsikker når du tenker over hvor lite greie jeg hadde på det som begynte å skje med folk. Sannheten var at jeg lærte mer om sex av en tur på Baker Hansen i fritimen enn jeg har gjort noen gang siden. Hoi, de bertene kunne snakke om tingene. Vi kranglet, diskuterte, lo oss hese.

Etter jentepraten sto jeg like fullt beinhardt på mitt eget standpunkt. Jeg vasset rundt og ventet på drømmeprinsen, den mannen som bare skulle være min mann. Den mannen Gud skulle gi akkurat meg. Jeg gledet meg til å bli stor, til å finne ham, til å skulle høre sammen med noen jeg ikke visste noe om ennå. Og jeg var stolt over å være annerledes, stolt over at jeg hadde noe å tro på som ingen andre kunne forstå. Jeg skulle ønske jeg kunne si at den stoltheten har holdt seg.

For det har gått ti år. Og det begynner å bli frustrerende å være unormal. På den ene siden føler jeg meg helt i orden. På den andre siden er jeg etsende klar over at jeg kunne tjent penger på å stå i en monter på Astrup Fearnly-museet – ”siste gjenlevende jomfru på 25 år”. Ja, du hørte riktig. 25 år og jomfru.

Nå tenker du sikkert at ”hjelp, en ting er å være jomfru når du er femten, men å fortsatt være det ti år etterpå?!” Og at jeg umulig kan være riktig vel bevart. Noe jeg heller ikke er. Jeg vurderer å kline med den nærmeste buska til tider, for ikke å si den nærmeste buksa. Når man sitter på bussen en gjennomsnittlig mørk ettermiddag i november og regnet høljer ned og alt man har å komme hjem til er en illsint nabo, da røyner det på. Men jeg strammer meg opp. Det lovede land finnes et sted der ute, og det skal jo flyte av melk og honning … Hvilket i min kofferthjerne høres flottere og flottere ut.