Hva inviterer vi unge mennesker til å være med på?

Av Egil Elling Ellingsen, IMI-kirken, Stavanger
Artikkelen er tidligere publisert i boken "Grensesprengende. Om forkynnelse for ungdom 15-18 år." Boken kan kjøpes hos Tapir forlag.

Abstract: What are we inviting young people to be a part of? Which pictures of how it looks like to follow Jesus do we give them? And: To which degree are we inviting people to be a part of a missional movement – to reach out to the world around us? These are some of the foundational questions of this article, as we try the explore some factors that can help our preaching stimulate to a Missional movement. Three key factors mentioned are to focus on empowering disciples instead of making consumers, to build an understanding of being sent, and to teach an understanding of the Kingdom of God that includes both salvation from sins and renewing of the world we are living in.

Key words: missional, preaching, consumer mentality, empowering, Kingdom of God

Hvilket fokus?

Jeg hadde funnet meningen med livet. Trodde jeg. Jeg var i starten av tjueårene, teologistudent, og hadde fått jobb i det som var min drømmemenighet. Attpåtil hadde jeg funnet et prosjekt jeg kunne gi all min tid og energi til: å bygge menighet. Dette prosjektet var, og er, meningsfullt. Menigheten er jeg stadig like glad i. Men på et eller annet tidspunkt begynte det å snike seg inn noen spørsmål: Er dette alt? Er det største målet for menneskene som kommer hit, at de skal finne seg til rette, trives og vokse her? Eller er det noe annet? Et sted i bakhodet begynte misjonsbefalingen å surre. Om å gå ut. Om å gjøre folk til disipler. Flere, ubehagelige spørsmål dukket opp, for eksempel: Hva betyr det for oss at folk flest ikke oppsøker menighetene våre? Hvis Jesus sier «gå», hvorfor bruker jeg i realiteten mesteparten av tiden min på å si «kom»? Gir menigheten folk hjelp til å være disipler i hverdagen sin, utenfor menighetens rammer?

Noen år senere sitter jeg på en konferanse hvor den amerikanske forfatteren Brian McLaren (1) foreleser. Han forteller en historie: For noen år tilbake var han sammen med en gruppe ungdomsledere en helg, og skulle undervise dem. Han stilte litt uforberedt og endte derfor opp med å stille dem et spørsmål til minnledning: Hva bruker dere mest energi på å diskutere i menighetene deres? Svarene han fikk, var tilnærmet utelukkende i kategoriene teologi eller indrekirkelige anliggender – som tungetale, lovsang, salmer, bruk av instrumenter, dåpssyn. McLaren stilte dem et nytt spørsmål: Hvilke saker er det som uroer dere? Hva ligger dere våkne om nettene og tenker på? Svarene her handlet om terrorisme, fattigdom, atomvåpen, miljøtrussel og tilsvarende saker som utfordrer livet på jorda. Han så på de to listene med svar, og tenkte: «De har ingen svar til felles.» Videre tenkte han: «Fra nå av vil jeg bruke alle muligheter jeg har til å få unge mennesker til å bruke mer tid på den siste lista med svar, og mindre på den første.»

Denne historien satte ord på spørsmål som godt oppsummerer det jeg har tenkt, lest, samtalt om og grublet over siden de ubehagelige spørsmålene begynte å dukke opp for noen år siden: Som ledere og forkynnere, hva er det vi inviterer unge mennesker til å være med på? Hva slags bilder gir vi av hvordan et disippelliv ser ut? Hvilket fokus og hvilken virkelighetsforståelse gir vi?

Invitasjon til å gå?

Vi som kirke i Norge er i stadig større grad i en misjonssituasjon i vårt eget land. Misjon kan ikke lenger bare handle om å sørge for folk, penger og forbønn til andre verdensdeler. Det må også handle om vår egen hverdag, og vårt eget nabolag. Ta deg tid til å reflektere over det du ser rundt deg. Hvilket forhold har folk flest til kristen tro der du bor? Hvilken rolle spiller kirka i deres liv? I hvilken grad er Jesus en del av hverdagen deres?

For min egen del har noen forsøksvise samtaler om tro med helt tilfeldige mennesker i Stavanger sentrum det siste halvåret vært en interessant opplevelse. De eneste gangene jeg har opplevd sinne eller ubehagelige avvisninger fra folk når jeg presenterer mitt ærend, har vært i møte med mennesker over 40 år. De mener å ha god kunnskap om hva kristen tro er, og vil – i de sinte tilfellene – slett ikke vite av det. I møte med unge mennesker skjer det derimot noe helt annet. De aller fleste er åpne for å prate litt om tro. De gir uttrykk for å ha høyst begrenset kunnskap om kristen tro, og er egentlig litt nysgjerrige på helt grunnleggende ting, som hvem Jesus er.

Det betyr selvsagt ikke at selve begrepet Gud er fremmed i seg selv, eller at enhver tanke om en gud er fraværende, men tilknytningspunktet til en kristen forståelse av Gud er ganske fjernt. Wright (1994:59) skriver: «The problem is that the word God or god does not mean the same to all people who use it, and, what is more, most people in the Western culture today, do not have in mind what mainstream, well-thought-out Christianity has meant by it.» Wright påpeker videre at det vanligste bildet mange har av Gud, er at det er en distansert gud som er tilbaketrukket fra verden – en slags gud man kan føle eksisterer, men som man har lite kunnskap om hvem er. Wright beskriver denne forståelsen av Gud som en «[…] far-off, detached being […] remote, inaccessible and certainly not involved with the day-to-day life» (Wright 1994:9).

I en kultur hvor kirka har hatt, og til dels har, en tydelig plass og rolle i samfunnet, kan vi lett fristes til å overse dette. Kirka skal imidlertid være mer enn en tradisjonsbærer, og Jesus ønsker å være noe mer enn en fjern skikkelse som dukker opp ved et og annet møtepunkt i folks liv. Det er forskjeller rundt om i landet, og tilfeldige møter kan selvsagt ikke brukes til å dra for hastige konklusjoner. Men jeg tar neppe munnen for full ved å si at en økende del av den norske befolkningen har et begrenset forhold til kristen tro. Det er ikke bare noe man har valgt bort, det er også noe man ikke har forholdt seg til, eller gjort noen erfaring med.

Derfor er oppfølgingsspørsmålet mitt til hva vi inviterer folk til: Er forkynnelsen vår med på å stimulere til en bevegelse utover? Mot mennesker som ikke kjenner Jesus? Mot en verden som trenger å se Guds rike komme nær? Er Jesu ord om å «gå» en del av det vi inviterer til?