Om å miste hverdager

Når kroppen gjør vondt.

”Jeg er så glad jeg ikke viste det. Jeg er så glad! Hadde jeg vist for tre år siden at jeg enda ville ha vondt i ryggen og beinet, at jeg hver dag, til jeg ble vant til det, ville ha vondt– ja, da ville jeg blitt gal! Det er jeg sikker på.” Dette tenker jeg av og til. Når jeg er skikkelig lei, og jeg ikke klarer å smile eller heve blikket oppover. Jeg tenker at det er et under at jeg ikke er blitt gal, klin kokkos, freaka, sprø, deppa. Samtidig har jeg nok til tider følt meg som akkurat dette. At jeg mister meg selv til noe, og at jeg skiller meg selv fra kroppen som verker. For jeg er ikke alltid så glad i hylsteret som hjerte og tankene mine er kapsla inn i, samtidig prøver jeg alt jeg kan å klappe på den, elske den og hjelpe den til å bli frisk. Jeg er blitt en dualist, sukker jeg oppgitt av og til. En som skiller kroppen fra resten av meg selv. Kroppen som noe jeg ikke liker, som noe som må vinnes over. Teologisk kunne jeg ikke vært mer uenig med meg selv, men herlighet; jeg er blitt en dualist.

Så det er med litt blanda følelser at jeg skriver dette. Det må jeg ærlig innrømme. Det er rart å ta utgangspunkt i noe i livet mitt som ikke ”funker”. En vil jo helst skrive andre ting om seg selv. Som at jeg elsker musikk, at jeg ler meg i hjel av O-fag på radioen, at jeg er en dårlig danser men syns det er gøy allikevel, at jeg har venner som jeg er utrolig avhengig av eller at jeg har et sterkt engasjement for unge mennesker i kirka. Det er liksom så mye annet å fortelle om livet mitt, men i dag så er det dette som skal i lyset: Jeg vil fortelle litt om en kropp som av og til gjør vondt og hva dette gjør med meg og verdenen min, nettopp på grunn av mine drømmer for kirka og fordi temaet trenger å stå i lyset. Jeg tror alle ensomme ting trenger plass i lyset.

Det var dette som skjedde meg, kort fortalt: jeg har nok alltid hatt litt svak rygg. Det ligger sannsynligvis i familien. Så skulle jeg flytte og jeg løfta for tungt. Dagen etter var det forferdelig vondt, så begynte hyppige besøk hos leger og annen behandling. Det ble gitt ulike forklaringer og til slutt tatt et bilde som viste prolaps. En stund etter opererte jeg ryggen, men det funka ikke som vi håpet.. Jeg ble liggende en stund som konsekvens av dette. Så var det trening og annen behandling. Nå er jeg 50% friksmeldt, og innmari takknemlig for det. Men jeg har fortsatt en del vondt i rygg og bein.

Miste hverdager

Har du tenkt på hvor mange dager av livet som er hverdager? Jeg viste ikke at det var så mange. Men plutselig kom det veltende over meg: det er hverdagene jeg savner. Det er det som gir livet rytme, mestring, fellesskap og hvile. Hverdager er undervurderte, tenkte jeg når ryggen hadde bestemt seg for å krangle, når jeg for en stund mistet hverdagene. Av og til tenker jeg at det er blitt den største kampen: å holde på hverdagene og alt de innebærer. Jeg vil beholde: menneskene i den, stedene i den, utfordringene i den og gleden ved den. Selv de irriterende greiene som dårlig tid og kjedelige gjøremål blir innmari attraktive. Jeg kan savne  og misunne alle vennene mine som står i dette med begge beina. Det var det første jeg savna: Jeg ville så gjerne tilbake til hverdagen min.

Etter hvert blir hverdagene nye og annerledes. Det er en merkelig, nødvendig og også god følelse. Jeg har fått ett bein tilbake i den og er takknemlig for det. Noen av greiene i den ligner de gamle, andre er helt nytt. Jeg, for eksempel, kommer nok ikke til å ha så mye program som jeg hadde før. Før løp jeg fra det ene til det andre, fra morgen til kveld, og jeg likte det. Nå kan jeg ikke det. Dagen må deles opp og gjøres i et annet tempo. Men jeg liker hverdagen min også. Er takknemlig for at jeg kan gjøre noe av det ”vanlige”. Vanlige greier er fantastisk. Kjenne at jeg må ta pause fra jobb for å spise lunsj, ha møter og samtaler med profesjonelle folk som ikke dreier seg om min kropp eller situasjon, men ting jeg er flink til og brenner for. Kjenne frustrasjon, kjenne glede over ting som ikke dreier seg om meg selv, men om ting jeg står i sammen med andre. Åh, det er helt utrolig bra. For har du tenkt på hvor mange dager av livet som er hverdager? Jeg viste ikke at det var så mange.