Gud som far når man lider

Men Gud da...?

Jeg tror at når man opplever så store kriser som det jeg og min familie har gjort, så får det et av to utfall for Gudstroen. Enten, så blir man rasende sint på Gud, som kan la verden være så vond, så urettferdig og så vanvittig vanskelig og tøff. Eller så klamrer man seg til Gud, som det eneste faste holdepunkt i en turbulent hverdag. Jeg har vært sint på Gud. Jeg skjønner ikke hvordan en som har all makt, i himmel og på jord, kan la sine barn gå igjennom det helvetet som vi har gått i gjennom. Jeg skjønner ikke hvorfor noen skal oppleve alt det vonde, og andre ingen ting. Verden er urettferdig, og jeg forstår ikke hvordan Gud kan la det være sånn. Jeg er sint på Gud, og jeg lar meg få lov til å være det. Gud har sagt at vi kan komme til Ham med alt som ligger oss på hjertet, ikke bare med lovordene. Jesus gjorde selv det, da han hang på korset. Han ropte ut sin fortvilelse til Gud: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Det kan kjennes sånn noen ganger, når livet består av stadig nye nedturer.

Men jeg har ikke kunnet stoppe der. For samtidig som jeg har følt på all forvirringen og sinnet og frustrasjonen, så har jeg også sett at jeg trenger noe å klamre meg til. Når min verden rokkes ved grunnvollene sine, når min far blir som et barn, og jeg må passe på ham, når døden plutselig er nærmere enn livet, og når den personen som skulle stått for min trygghet, plutselig skaper en ekstrem utrygghet rundt meg, da er jeg nødt til å ha noe som aldri endres. Noe som tåler alle stormer, alle utfordringer, alle svingninger. Og jeg har skjønt at denne noe er en noen, det er Gud. Gud er alltid der for meg. Jeg kan komme til Ham med alle mine følelser, min redsel, mitt sinne, min angst for morgendagen. Å vite at det finnes en person som aldri svikter, har blitt mitt sivstrå, det jeg har klamret meg til. Å kunne legge alt det vonde i Guds hender, la Han ta mine byrder, det har gjort at jeg har overlevd. Jeg står ikke alene i dette.

Det har betydd veldig mye for meg å vite at Gud er ikke en gud langt borte fra meg, en Gud som sitter på sin høye trone og titter ned på menneskene på jorda som om det er et skuespill, laget bare for å more Ham. Gud har selv levd her. Gud har selv opplevd å få slengt stygge ord etter seg, andres sinne ramme seg, å føle seg forlatt og sviktet av alt og alle. Min Gud er en personlig gud. Vår Gud er en gud som forstår. Som vet hva det vil si å lide. Det at noen kan si ”jeg vet hvordan du har det” – og faktisk vite det – er fantastisk. Og det kan Gud.

En enkel konklusjon: Gud er...

Jeg har kommet fram til en ganske enkel konklusjon – bare i Gud har min sjel sin ro. Han er min klippe, og jeg vet at selv om jeg vakler, vakler ikke Han. Det er det eneste jeg vet sikkert i min hverdag. Det kommer dager da jeg ikke vet hva som skjer neste minutt en gang, dager da jeg ikke vet om livet mitt nok en gang vil rakne, eller om det vil holde sammen i sømmene gjennom en ny storm. Da vet jeg allikevel at Gud er den samme, i går og i dag, ja til evig tid.

Men hvis Gud ikke er som min far, hvordan er Han da? Jeg tror vi skal bli flinkere til å se på andre sider av Gud som nevnes i Bibelen også. Det er ikke helt sant at Gud er som en far. Gud er som en bedre far enn vi noen gang kan ha her på jorden. Gud er en far uten feil. Uten sykdom, uten sinne, uten mangler. Gud er en perfekt far.

Gud er også som en mor. En bedre mor enn vi noen gang kan ha her på jorden. Gud er en mor, eller far, som elsker oss betingelsesløst, som gir oss den føden vi trenger, som gir oss trøst, som bærer oss i sin favn.

Gud er som en hyrde. Som vokter over oss, tar vare på oss. Som leter etter oss når vi går oss bort, og som jubler når vi vender tilbake.

Gud er som en tjener. Som ønsker å gjøre alt til det beste for oss. Som ønsker å tjene oss, dersom vi ber Ham og lar Ham.

Gud er vår medvandrer. Som lytter til våre historier, som går på veien sammen med oss. Som nikker når Han hører det vi forteller av vonde ting, og som forstår. Som har lyst til å høre mer. Som smiler over våre gode opplevelser, og som ønsker at vi skal fortelle om dem også.

Gud er vår klippe. Den vi kan støtte oss på. Den som ikke vakler, når alle andre rundt oss gjør det. Når vi selv vakler. Han er den som løfter oss opp når vi faller, igjen og igjen og igjen, og som aldri gir opp.