Gud som far når man lider

Min historie

Jeg heter altså Jane Christin, er 21 år, og kommer fra Spydeberg, ei lita bygd i Østfold. Jeg ser ut som alle andre, men jeg har en historie mange andre ikke kan forestille seg en gang. For 13 år siden ble faren min syk. Han fikk diagnosen manisk depressiv, den formen som nå kalles unipolar lidelse, som vil si at han har den depressive delen. Jeg var 8 år da pappa først ble syk, og han har vært syk siden.

Jeg vil starte med å fortelle dere litt om hva pappas sykdom går ut på. Det er en lidelse som går på humøret, og som medfører lange, vedvarende depresjoner. Den dagen vi skjønte at pappa var syk, kom jeg hjem fra skolen, og fant pappa sittende på kjøkkengulvet. Han strigråt, og mamma satt og trøstet ham og holdt rundt ham. Min store, sterke pappa gråt sammenhengende i tre dager.

Det tungsinnet som følger pappas sykdom, gir også ekstreme sinneutbrudd. For småting, som et melkeglass som veltet ved frokostbordet, eller lek mellom meg og mine to søstre som ble litt for høylytt, kunne føre til at pappa rett og slett eksploderte. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å sammenlikne pappas øyne med djevelens, for når han ble så sint, lyste de av ren ondskap, de ble som to sorte, harde, kalde hull.

Etter hvert som jeg ble eldre, og forsto mer av pappas sykdom, ble det også en stor trussel for meg at jeg kunne risikere å finne pappa død når jeg kom hjem. Depresjonene førte ofte til selvmordstanker, og pappa har flere selvmordsforsøk bak seg. Jeg ble redd for at jeg skulle finne pappa etter et slikt forsøk. For det meste har han kun planlagt selvmord, og ikke rukket å utføre dem, men da jeg gikk på ungdomsskolen, valgte pappa å gjøre det han kunne for å avslutte livet sitt. En kveld da han var innlagt på en psykiatrisk institusjon, fant han fram en pose med tabletter han hadde spart opp, og svelget tre hundre av dem før han sovnet. Det er tredobbel dødelig dose. Da de fant ham morgenen etter, var det for sent å pumpe ham, medisinene hadde vært for lenge i kroppen hans, og vi måtte bare vente og se hva som skjedde. Etter flere dager i koma, respirator og så sterkt hallusinerende, våknet pappa, og etter en uke ble han utskrevet – uten skader. Den eneste måten å forklare akkurat det på, er at det er et mirakel. Folk ba for ham hele tiden mens han lå på sykehuset, og jeg er ikke i tvil om at forbønnen gjorde at han kom seg gjennom det hele. Hvordan kan man ellers overleve det som skulle drept deg hele tre ganger..?

Å snakke åpent

Mamma og pappa har alltid snakket åpent med meg og søstrene mine på 20 og 14 år om pappas sykdom, og vi har vært åpne om det også til folk rundt oss. Ved å bryte det tabuet som psykiske sykdommer er, har vi ikke bare oppnådd en utrolig støtte fra folk rundt oss, men vi har også dermed hatt muligheten for å få forbønn fra mange hold. Vi har ikke vært alene. Det å vite at folk har lagt oss fram for Gud, har vært en styrke.

Bibelen sier at vi skal bli som barn for å komme til Gud. Guds rike hører barna til. Og Gud refereres stadig vekk til som en Far. Jesus sier at Gud er vår far. Vel, hvis Gud er som min far, er han ikke særlig mye tess. Allikevel, så er jeg kristen, og jeg tror fullt og helt at Gud er god. Hvordan er det i det hele tatt mulig? Hvordan kan jeg være som et barn innfor Gud, når jeg har så mange dårlige erfaringer med å være et barn? Det er det jeg har lyst til å si noe om til dere her i dag.