Boka er lettlest, og har mange konkrete tips. Ingen situasjoner er like, men allikevel gir boka mange gode holdepunkter om man havner i en slik situasjon. I tillegg oppfordrer den til å tenke igjennom dette, slik at en har en plan når krisen først rammer.

Boka trekker fram mange ulike kriser, alt fra at elever eller lærere dør, til elever som mister sine nærmeste, og ekstreme hendelser som skoleskytinger, ulykker som berører mange av skolens elever (bussulykker osv.) og også større katastrofer som tsunamier og lignende. Den forklarer om vanlige reaksjoner på krise, og om hvordan man kan stå sammen i sorgen og støtte hverandre. Gjennom hele boka finner vi sitater fra folk som har opplevd kriser, som gir oss en god forankring i virkeligheten og barn og unges syn på kriser. I tillegg finner du flere forslag til beredskapsplaner og planer for ulike sørgesamlinger, forslag til videre litteratur for både kriserammede og de som møter dem, forslag til dokumenter som kan sendes ut til kriserammede, og forslag til sanger ved sorgdelingssamlinger.

I boka er også et eget kapittel om kirkens styrker og utfordringer i møte med sorg og kriser, som fokuserer på hva som er spesielt for kirken i møte med kriserammede, samt et kapittel som tar for seg ungdom som begår selvmord, hvilke ekstra utfordringer dette gir oss, både praktisk og teologisk.

Jeg synes denne boka er en flott ressurs for de som jobber med barn og unge. Vi vet at alle møter ulike kriser gjennom livet, og barn og unge er kanskje spesielt utsatt for ettervirkninger etter dette. Ved å møte dem på riktig måte, kan man være med på å forebygge problematiske reaksjoner, og sørge for at de får den hjelpen de trenger om ting blir vanskelig. Boka er oversiktlig og konkret, og gjør at den også er lett å bruke i arbeidet med egne beredskapsplaner og så videre. Det er en forholdsvis liten bok, så den går ikke så dypt inn i problemstillingene, men den er en flott start for deg som ønsker å vite mer om temaet barn, ungdom og kriser.

Jeg tenker at dette er en bok som er bra å lese for deg som ønsker å lage en god plan før du eventuelt møter kriserammede, og ikke minst en god bok for deg som blir kastet ut i et slikt møte, og trenger noe håndfast raskt. Boka retter seg mot både lærere/barnehageansatte og kirkeansatte, og kan være av god nytte for begge disse gruppene. Selv om det nok er et ekstra stort fokus på kirkens rolle, er særlig mange av forslagene til samlinger og planer rettet direkte mot skoler og barnehager, så dette er en bok som kan være til god nytte for mange.

Temaet denne gangen er hvordan snakke sant om Gud for ungdom, blant annet i lys av 22. juli.

Atle Ottesen Søvik, postdoc ved MF, kommer for å snakke om det ondes problem.

Kjetil Gilberg, pastor i Kraftverket og forkynner på Skjærgårds sommeren 2012, kommer for å snakke om kompleksitet i gudsbilder. Hva kan/bør/skal vi forkynne om Gud?

Det blir samtale om tematikken rundt bordet etter innleggene.

Vi serverer kaffe og te, ta gjerne med matpakken så vi kan spise sammen i kantinen etter tankesmien.

Velkommen til en spennende formiddag! Sjekk ut eventen på Facebook også.

Ungdomstiden er en tid med mye fokus på identitet. Det er mange stemmer som vil si noe om hvem man skal/bør/kan være. Stemmene utenfra har meninger om det meste. Fokus på kropp og vellykkethet er enormt. Ungdomstiden kan ses på som en krisetid, et drama. En tid der man skal finne ut hvem man er, og det er jammen ikke alltid enkelt.

I artikkelen «Ungdommens følelser og møtet med den instrumentuelle fornuften» fra Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol 48, vol 3, 2011, http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=135943&a=2  drøfter Per Are Løkke fra Ressurssenteret på Notodden hvordan ungdom som blir møtt med bredden av sine livsfortellinger kan komme gjennom ungdomstiden på en annen og bedre måte enn ungdom som blir møtt av mennesker som kun ser symptomer på smerte og som vil lindre disse ved hjelp av kortsiktige løsninger.

Artikkelen er inspirerende lesning for alle som jobber med ungdom og som er opptatt av livsmestring og identitet. Det å finne seg selv er utfordrende. Men i møte med noen som kan stille gode spørsmål, lytte og tåle, kan livet bli mer overkommelig også når det er mørkt og vanskelig. Dette kan vi gjøre som kirke. Vi kan snakke sant om livet, og sant om Gud. På den måten kan mennesker også få mot til å snakke sant om seg selv, slik at man finner og hører sin egen stemme i støyen fra stemmene utenfra.

Foto: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=135943&a=2

Deretter kommer maten, uten at ungdommene vet noe annet enn hvilket land de representerer. Og her kommer det store poenget: USA får mat i massevis, mye mer enn de kan spise. Her kan det diskes opp ulike retter, eller man kan velge å gå for en stor porsjon gryterett, med masse kjøtt og tilbehør. Brus er en selvfølge til maten, og disse skal også serveres av egen kelner. Om en ønsker en litt lettere variant, som kan stelles til litt mer i forveien, kan man lage kveldsmat. USA får da masse rundstykker, med mye godt og variert pålegg, juice, saft og brus å drikke til.

Norge derimot, får så alle blir mette, og kanskje blir det ørlite til overs, men ikke mye. Men de får passe med kjøtt i gryta, og de får saft å drikke til maten. Velger man rundstykker, får denne gjengen nok rundstykker til alle, og et par forskjellige pålegg som ost og syltetøy, og melk til maten.

Det fattige landet, de får ris. En bolle med ris, hver sin tallerken, og ikke noe redskap, de må spise med hendene. De får vann å drikke, men farget med konditorfarge, slik at dette ikke ser særlig fristende ut. Med rundstykkevarianten får denne gruppen SALTE rundstykker. De skal være såpass salte at det egentlig ikke frister å spise de.

I starten tror ungdommene du tuller. Men det gjør vi ikke. Dette er maten, og det er bare å spise. Noen vil prøve å forhandle. Man må ha sterke ledere som kan hindre overløpere og tyveri. De rike vil antakeligvis ønske å dele, men det går ikke. Det er deres mat, det er de som har jobbet for den.

Når måltidet er over, kommer det store utropstegnet. Når USA og Norge er mette, tar man rett og slett restene (og særlig hos USA vil det være mye rester) og kaster det rett i søpla. For øynene på alle sammen.

Ungdommene vil protestere. Og mange vil nok føle at det er fælt å skulle kaste så mye mat. Men dette er noe av det som er mest virkningsfullt med hele opplegget. Da får man virkelig øynene opp for hva det er vi holder på med. Dette er manges virkelighet. Og vi som er ungdomsledere, vi tuller ikke. Dette er ikke en lek. Vi har ikke tenkt å dele på maten til slutt.

Om dette gjøres på leir, er det fint å gå og grille etter noen timer (uten å si noe om at man skal gjøre dette). Er det en vanlig konfirmanttime, kan ungdommene fint klare å være sultne til timen er slutt og de kan gå hjem.

Resten av timen snakker vi litt om urettferdigheten i verden. Om at det vi opplevde, er slik verden fungerer mange steder i dag. At det er en rettferdig fordeling, i den forstand at den er riktig i forhold til hvordan ressursene er fordelt. Men at det virkelig er urettferdig. Alle får komme med sine synspunkter, de får fortelle hvordan det opplevdes, enten de hadde mye eller lite. Det kan komme mange reaksjoner, og mye refleksjoner. Er dette nær til fasteaksjonen, kan man godt begynne en innsats i forhold til denne, som å begynne å gjøre i stand fastebøssene, eller gjøre klar brosjyrer som skal sendes ut.

.

Rettferdighetsmåltidet er urettferdig. Det stikker i magen å skulle gjøre det. Det stikker i magen å oppleve det på egen kropp. Og det levendegjør at verden er urettferdig. Det er en vekker, om at vi har et ansvar, vi som har mye. Vi kan gjøre en innsats, for å utjevne forskjellene.

Det finnes mange slike opplegg. Handelsspillet til Kirkens Nødhjelp er et annet. Det kan du lese mer om her:

http://www.kirkensnodhjelp.no/Fasteaksjonen/Materiell-ressurser/Konfirmantsamlinger/aktivitetsbank/handelsspillet/

Denne typen læring, der vi selv får føle på urettferdigheten, kan være en god måte å lære ungdommene opp til å se verden utenfor sitt eget ego.  Lære dem å få en ny forståelse av hvordan andre har det. Lære dem å se at det går an å hjelpe til.

Lykke til!

Foto: http://www.flickr.com/photos/foreverdigital/2971053014/sizes/l/in/photostream/

For de som ikke hadde muligheten til å besøke konferansen, ligger det nå en mulighet for å se opptak av de fire fellessamlingene på nett.

Disse finne du her.

Artikkelen i sin helhet finner du her, en kortere utgave som ble publisert i Aftenposten 11.april finner du her.

Foto: http://nrk.no/227/fakta/artikler/grafikk_-hendelsesforlopet-22.-juli-1.8073234

Hva får dagens unge til å reise seg og stå i mot presset fra alle kanter? Medias forventingspress til hvordan de skal se ut, vennenes forventninger om hvordan de skal oppføre seg og foreldrenes forventinger om hva de skal bli. Hvilke forventninger har de til seg selv? Hvordan skal de få mot til å gå sin egen vei og gjøre og være den de er? Og ikke minst – hvem skal gi dem tilbake troen på seg selv?

I stadig større grad vender barn og unge seg til sine jevnaldrede, ikke til foreldrene, for veiledning- om rett og galt, verdier, identitet og oppførsel. Er det egentlig så bra? Det er ikke lett for unge mennesker å ta foreldrenes plass, -byrden kan bli for tung å bære.

I følge psykologen, Gordon Neufeld, undergraver det han kaller ”jevnalderorienteringen” samholdet i familien, saboterer en sunn utvikling, forgifter atmosfæren i skolen og fremmer en aggressiv, fiendtlig og seksualisert ungdomskultur.

Barneoppdragelse handler også om verdier. En annen barnepsykolog, Bent Hougaard, definerer barneoppdragelse slik: Den ene delen av barneoppdagelse går hovedsakelig ut på å lære sine barn et sett sosiale regler. Det innebærer at vi som foreldre forsøker å påvirke og prege våre barn med bestemte oppfatninger og en akseptabel oppførsel og tilsvarende forsøker å få dem til å ta avstand fra oppførsel vi finner uakseptabel. Den andre delen – og den er minst like viktig – er å gi våre barn kjærlighet og selvtillit, samtidig som vi respekterer dem som individer. Bare på det grunnlaget kan de få optimale muligheter for å utnytte sine evner og sette seg mål i livet.

Dagens samfunn er preget av foreldres fravær. Og ikke ha foreldre tilgjengelig når man trenger å snakke, gjør at mange unge søker kompensasjon andre steder. Eksempelvis gjennom nettet, venner og media, som er denne generasjonens mentor. På dette punktet ønsker gjerne foreldrene å komme på banen med kloke ord, men da er det som oftest for sent. Har de ikke allerede vunnet sine barns tillit, vil det være nest inntil umulig på dette tidspunktet. Men vi må huske at barn er mennesker, og at dårlig oppførsel selvsagt kan forekomme selv om foreldrene handler rett.

Blå Kors Norge har utviklet et helsefremmende og forebyggende arbeid som et tiltak for både skole og hjem. Prosjektet kalles OPPREIST og er et tilbud til ungdomsskoleelever, hovedsakelig på 8. trinn. Her kommer ungdom sammen etter skoletid i grupper på 6-8 av samme kjønn. Hver gruppe har to voksne gruppeledere som har fått en innføring i metodikk, verdier og tema for opplegget. Sammen spiser de og går igjennom 10 temaer skole eller hjem sjelden berører. Blant disse er grensesetting, kommunikasjon og konfliktløsning, festing og rus, selvbilde og identitet, kjærester, trofasthet og seksualitet, hvordan takle urettferdig behandling, også videre. Vennskap og trygge relasjoner har vist seg å være beskyttende og rusforebyggende i seg selv.

OPPREIST handler om å myndiggjøre mennesker. Hvordan stå opp for egne valg, ta ansvar for eget liv og reise seg og stå oppreist i møte med ulike utfordringer i livet sitt. To faktorer som skaper egenverd og motstandskraft er tilhørighet og kompetanse. Det er i ungdomsskolealder man finner sin identitet og prøver nye ting. Forventningspresset er stort og mange synes det er vanskelig og ikke følge mengden selv om de ikke ønsker det. Nøkkelen til å motstå gruppepress er et godt selvbilde. Når du vet hvem du er og hvor du er på vei, lar du deg ikke så lett styre av andre menneskers forventninger.

Hvordan få et bedre selvbilde? Dette ønsker OPPREIST å gi deg svaret på. Uansett oppvekst eller nåværende selvbilde er det mulig å starte på nytt. Ved å få trygge relasjoner er det lett å være ærlig med seg selv og sine venner. Når du vet hvem du er kan du være ekte og sann og du slipper å utgi deg for å være noe annet.

Med ulike metoder og innfallsvinkler motiveres ungdom til å reflektere over valgene de tar og verdiene og holdningene som ligger til grunn for dem. De aller fleste opplever at selvfølelsen deres er blitt styrket og de setter tydelige grenser for seg selv og står i mot presset fra andre. Mange lærer å se andre med nye øyne og behandler derfor medmennesker med større respekt enn tidligere. Dette fører til dypere vennskap og en forutsetning for å bygge sunne og trygge relasjoner videre i livet.

Dagens unge er i opprør. De ønsker å løsrive seg fra foreldrenes velmenende holdninger og mange hjem preges av dette. OPPREIST ønsker å istandsette ungdommene for voksenverden, uten å vende ryggen til foreldrene. Ved å ta ansvar for eget liv, vil ungdommene kunne være takknemlige for sin egen oppvekst, samtidig som de løsriver seg og blir selvstendige individer. På denne måten sikrer vi også en trygg og god oppvekst for den neste generasjonen.

Informasjon om OPPREIST finner du på nettstedet deres her.

«Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. (…) Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening.» 1 Kor 15:14.17

Dermed blir det interessant å se på oppstandelsens troverdighet. I utgangspunktet er en oppstandelse fra de døde en medisinsk og vitenskapelig umulighet. Under kommer noen argumenter som kanskje får en til å se hendelsen fra et litt annet perspektiv enn kun det rent vitenskapelige, uten at dette nødvendigvis svekker troverdigheten til hendelsen – men kanskje heller styrker den?

1.     Kort avstand i tid.

Det er ikke så lang tid mellom hendelsene og når det ble skrevet ned. 1. Korinter brev 15.(1)3-11: Paulus gir videre det han selv har mottatt. Dvs. apostlenes vitnesbyrd. 1 Korinter brev er mest sannsynlig skrevet omkring ca. år 49/50 e.kr. Paulus har vært kristen lenge når han skriver Korinterbrevet, kanskje så mye som et tiår. Når han da i 1 Kor 15;3-11 skriver om hvordan han gir videre det han selv har mottatt, kommer her vi svært nærme hendelsene han beretter om.

Kjell Magne Bondevik skrev i 2006 sin biografi, hvor han fortalte om sitt eget liv, fortellinger om andres liv, om samfunnet og om politikken.

”Bondevik trakk seg ut av norsk politikk i 2005 etter å ha vært fast representant på Stortinget siden 1973. Da hadde han sittet i regjering fire ganger, de to siste som statsminister. I boken legger han vekt på hendelser og opplevelser som har formet ham som politiker og som menneske. Kjell Magne Bondevik gir også fyldige bilder av noen av norsk politikks mest sentrale aktører, enten det gjelder medspillere eller motstandere. For eksempel Kåre Kristiansen, som han hadde et både spenningsfylt og givende forhold til, Lars Korvald, Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland.”

Husker han 70-90 tallet? Det er ikke lengre tid mellom opplevelsene og nedskrivningen enn at det kan regnes for å være en troverdig beskrivelse av hendelsene i hans liv og i norsk politikk i denne perioden. På samme måte er det med Det nye testamentet. Avstanden fra Jesu død og oppstandelse i år 33 og til alle de nytestamentlige skriftene var nedskrevet var cirka 40 år. Cirka mellom fra år 50 til 90 årene ble alle de nytestamentlige skriftene skrevet.

2.     Hvem var vitnene?

Skulle hele Det nye testamentets bevitnelse av Jesu oppstandelse være en svindel, så er det en dårlig ide å plassere kvinner, i alle evangeliene, som de første vitnene til oppstandelsen (Matteus 28, Markus 16, Lukas 24, Johannes 20). I antikken var ikke kvinner troverdige vitner. Var hele Det nye testamentet et påfunn og en svindel ville det være lite troverdig å ha kvinner som de første vitner.

3.     Alternative forklaringer.

               i.         Han var ikke død. Dette er en undervurdering av romerne som bøddel. De visste når et menneske var dødt. Medisinsk kvalifiserte personer har gjennomgått evangeliene og konkludert med at det Jesus gjennomgikk ville ha ført til døden. I Markus 15:44-45 står det også at Pilatus får bekreftet at Jesus var død før han lar liket overgis til Josef fra Arimatea.

              ii.         Stjålet liket? Hva skulle de med det? Hvem stjal det? Disiplene var livredde for romerne, skulle de da ha trosset vaktene ved graven bare for å ta liket? (Matteus 27:62-66) Hva ville de oppnå med det? Var det noen andre (ukjente) som stjal liket? I så fall: Hva skulle i så fall de med det?

            iii.         Svindel og bedrageri fra apostlenes side. Hva ville de oppnå med det? Hvis det viste seg at Jesus ikke sto opp, hvorfor bedrive svindel ovenfor alle og enhver med de følgene det etterhvert fikk for dem? Hvorfor risikere livet for noe som ikke var sant ovenfor jødene og den romerske styresmakten? Samtlige av apostlene utenom Johannes led mest sannsynlig martyrdøden. Ingen står hardnakket på noe de vet er løgn i møte med død og tortur. Det gjør de fordi de vet det er sant.

             iv.         Det samstemte vitnesbyrdet om oppstandelsen i Det nye testamentet. Alle skriftene er gjennomsyret av et hovedbudskap – Jesus er stått opp fra de døde. Som vi har sett sier Paulus det selv utvetydig: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom» (1 Kor 15) Hvorfor bry seg med å lyve, når hele troen avhenger av nettopp det at han var stått opp? Da var det jo bare tomt og meningsløst, som Paulus skriver. Ingen ville tro på noe som var tomt og meningsløst.

              v.         Kollektivt synsbedrag. Vi vet nok om psykologi til å si at spontane kollektive synsbedrag er en umulighet. Men vet vi nok om det overnaturlige (om Gud?) til å avkrefte at noe overnaturlig kan skje? Hvis nok mennesker både hevdet og fortalte at de hadde sett Jesus både død og begravet for så igjen å se ham i levende live, er det ikke da mer sannsynlig å tro at det faktisk har skjedd enn at de har kommet opp med en kollektiv løgn, eller alle har hatt det samme synsbedrag – noe som nærmest er en umulighet? Det snakkes mange steder om hvordan Jesus viste seg for disiplene og andre som fulgte ham etter hans død. (Matteus 28; Markus ; Lukas 24; Johannes 20-21; Apg 1, 9, 22, 26; 1 Kor 15 m.f)

4.     Hva sitter vi igjen med?

Hvilke gode alternativer sitter vi igjen med annet enn det at Jesus sto opp fra de døde? Vi vet nok om naturen og medisinen til å si at oppstandelse fra de døde i seg selv er det en umulighet, men vet vi nok om det overnaturlige til å avkrefte at noe overnaturlig kan skje?  Selvfølgelig kan det ikke gis noe utvetydig vitenskapelig/medisinsk bevis for at Jesus faktisk har stått opp, det lar seg nok ikke bevise. Men utfra refleksjoner som de ovenfor, mener jeg den mest troverdige forklaringen allerede er gitt i Det nye testamentet. Når alt kommer til alt er det troen på Jesu oppstandelse som er avgjørende, ikke beviset, men det er kjekt å se at oppstandelsen også er «tro-verdig».

God påske.

Foto: http://www.flickr.com/photos/feargal/4631459861/

I denne artikkelen får du vite litt om hva selvskading er, og hva det ikke er. Selvskading handler ikke først og fremst om oppmerksomhet, men om å takle livet og takle innvendig smerte. Vi må forholde oss til at det skjer, og at mange strever med det. Kanskje kan denne artikkelen sette i gang refleksjon og samtale om hvordan vi som kirke best mulig kan møte ungdom som selvskader. Artikkelen er hentet fra Ung Teologi II 2011, temanummer «Dannelse».

Når løsningen blir problemet pfd

Foto: http://www.flickr.com/photos/dirty_dan/373737410/

Gjør dere ikke bekymringer for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv.

Når utfordringene står i kø, hverdagen består av et uoverkommelig antall plikter, eller vi føler at verden er i kaos bekymrer vi oss.

Jesus mener nok ikke at vi skal slutte å bekymre oss for viktige ting som gjelder familie eller jobb, tvert imot kan våre bekymringer hjelpe oss til å se hvilke utfordringer vi står overfor og hjelpe oss til å ta ansvar når det trengs. Men det er når bekymringene blir stå store at de tar helt overhånd og gir oss feil fokus, at Jesus ber oss om å la morgendagen bekymre seg for seg selv.

Jesu ønske for oss er at ikke livene våre skal overstyres av bekymringer over penger, klær mat og lignende. Tar bekymringene overhånd mister vi energi, livsmot og den livsgleden Gud ønsker oss. Livet kan gi oss engstelse og fortvilelse som kan gjøre at livsveien vår virker kronglete, men dette skal ikke hindre oss fra å bevege oss fremover.

Vi må ikke la bekymringene avlede oss fra det livet vi skal leve og de oppgavene vi skal gjøre. Bekymringene kan ikke avlede oss fra å være mennesker. I stedet for å binde oss til bekymringene skal vi nøye oss med å være mennesker, slik liljen nøyer seg med å være en markblomst og fuglene nøyer seg med å være i sitt element.

Først og fremst handler dette om Guds omsorg. Du og jeg er villet, vi er ønsket, og vi er en del av Guds plan. Guds omsorg rommer alt og alle. Fra den minste til den største; i glede og i sorg; kvinne eller mann; barn eller voksen. Gud gir oss sin omsorgsfulle kjærlighet og i kjærlighet ønsker han at vi skal leve livene våre i kjærlighet.

Gud ser hva vi trenger:

Se på fuglene under himmelen, de sår ikke! De høster ikke og de samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel.

I sin omsorg ber Gud oss gi slipp på bekymringene våre. Vår oppgave er å hvile i Guds omsorg, og å følge livsveien i tillit til at Gud gir oss det vi trenger her og nå.