Videoen er basert på et dikt skrevet av Jeff Bethke. Videoen har skapt så mye debatt i kommentarfeltet at det nå har blitt stengt. Mange var rasende, mens mange var veldig positive. Det er også blitt laget en mengde videoer som svar og respons. En av de mest kreative og godt produserte er den under her laget som et katolsk motsvar.

Bloggen The Jesus Virus, hvor jeg fant tips om videoene, skriver en bloggpost om at det ikke er så enkelt å si at religion bare er dårlig. En del av problemet er ulik forståelse av begreper og ulike verdensbilder. De prøver å sette opp Bethkes termer slik:

Jesus = A loving intimate God who we can know and experience personally. This Jesus is revealed in the Bible.
Religion = All the extra bits that have encrusted themselves around Jesus over the years; the extra-biblical traditions of men.

Hva tenker du? Er religion alt det ekstra krimskramset som kommer i veien for Jesus? Eller blir det for enkelt å si dette slik som responsvideoen argumenterer for? Uansett skaper videoen mye debatt i USA og det må bety at den rører ved noe.

Som vanlig ble det tatt opp film fra foredragene på Tankesmia. I den forbindelse ønsker vi i redaksjonen og legge den ut slik at alle har mulighet å få med seg det som ble sagt av våre bidragsytere.

Tankesmie desember2011 from Ungdomsarbeid.no on Vimeo.

Blant seminarene og foredragene finner vi spennende titler som “Design et optimalt gudstjenesterom”, “En visjon for Ungdomsåret” “Film, livssyn og unges livstolkning” og “Living in a Screen Based World: Youth Ministry and the Hyper-real”, og mye mer. Sistnevnte seminar holdes av Andrew Root, professor og forfatter.

For mer info se her.

Øvelsene er basert på en metodisk tilnærming, kalt Life Skills, som blant annet brukes av UNICEF i hiv/aids arbeid. Ut fra denne metoden er Life skills menneskelige kvaliteter og ferdigheter som fremmer individets evne til å reflektere og utvikle konstruktiv atferd med hensyn til seg selv og andre. Dette for å kunne leve et godt liv i samhandling med andre medlemmer i samfunnet. En refleksjon rundt ens egen religiøse identitet og hva det i praksis innebærer å være døpt og kalle seg troende er en sentral del. Ønsket er at ungdom skal utvikle troen på og respekten for seg selv og andre.

Målet med LIFE SKILLS som metode er å utvikle ferdigheter for livsutfoldelse og øke bevisstheten ved å være menneske i relasjon til andre. Det er 7 ulike temaer som tas opp i i løpet av kurset. Dette er 1) Relasjoner og påvirkning, 2) Å kjenne seg selv, 3) Kommunikasjon, 4) Konflikt og forhandling, 5) Forbruk, 6) Solidaritet, 7) Seksualitet.

Hele opplegget kan leses på NMSU sine nettsider og lastes ned som PDF.

• Hva kjennetegner aldersgruppen 18–30 år?
• Hva er unge voksnes behov og lengsler?
• På hvilken måte kan unge voksne i større grad utfordres til å være en ressurs i kirken?
• Hvordan kan aldersgruppen 18-30 erfare at kirken er relevant, livsnær og tilgjengelig gjennom relasjonsbygging, gode fellesskap og ord og sakrament?

I 2009 utfordret Kirkemøtet Den norske kirke på alle plan å fornye og videreutvikle arbeidet med aldersgruppa 18-30.

Nettstedet “Kirke 18-30″ søker å bidra til at det utvikles gode strategier i menighetene og organisasjonene. Her blir det aktualisert temaer knyttet til unge voksne i kirken. Målet er at artikler og tips kan bidra til inspirasjon og refleksjon om hvordan være en livsnær og relevant kirke for og med unge voksne.

I tilegg til er det også en ressursside med lenker til organisasjoners nettsider som særlig har et unge voksne-fokus, og lenker til relevante artikler fra organisasjoner, institusjoner eller aviser, boktips og anmeldelser, facebookside der du kan drøfte erfaringer eller komme med gode innspill og informasjon om arrangement og konferanser.

Sjekk den ut her!

Randi Raustøl har skrevet: «Du fryser om vi ikke griper inn» og,

Bård Eirik Hallesby Norheim har skrevet: “Klart vi kan forandre verden” Eit forsvarsskrift for ironien.

Les og gi din kommentar!

I Noreg er adventstida høgsesong for dommedagsprofetar og andre som er glade i alvor. Kanskje er det noko med novembermørket? Olav Egil Aune i Vårt Land skriv dagen etter første søndag i advent, mandag 28.november, ein kommentar der han lovprisande gler seg over ironiens retur og alvorets triumf i den nye generasjonen av ungdom og unge vaksne. Aune heiar fram ein ny generasjon som ”ikke ler vekk alt, ler av alt og ler seg lamme inn i en metodisk grådighetskultur.”

Eg er fødd i det ironiens år 1973, og fødeåret gir meg såleis medlemsskap i ironigenerasjonen (evt Generasjon X – dei som vart fødde ca 1961-1981). På eit vis beundrar eg neste generasjon (Milleniumsgenerasjon, Generasjon Y – dei som vart fødde ca 1982-2000) for deira uproblematiske omgang med store ord og nærspråk: Dei proklamerer utan skeive smil ”klart vi kan forandre verden” i den eine augneblinken, og i den neste augneblinken gir dei seg heilt hen i dei mest intimt naive, evt naivt intime, lovsongsmetaforar. (I parentes bemerka: Framveksten av Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon, Changemaker, og den allestadsnærverande lovsongen er to typiske teikn på det tiltakande fråveret av ironi).

At det å le i utide, evt for ofte, skulle lokka deg inn i ein ”metodisk grådighetskultur”, høyrest svært skremmande ut, og om det verkeleg er slik, ser eg at eg må stramma opp det generelle stemningsleiet i familien og ikkje minst gå inn i barneoppdraginga med nytt alvor og meir presisjon. Det Aune dessverre ikkje har fått tak i, er at for mange av oss var ironien ein strategi nettopp for å verna om alvoret, og kanskje til og med om ansvaret. I ei verd der ironigenerasjonens foreldre (baby-boomarane – dei som vart fødde ca 1943-1960) med stort alvor braut ned og avmystifiserte alle tabu, vart ironien for mange ein forsvarsstrategi. Bruk av den potensielt fleirtydige ironien vart ”ironisk nok” eit forsøk på å gjenvinna meining, ved å le av foreldregenerasjonens altomfattande alvor, nettopp for å verna om det fleirtydige.

Kva har så dette med ungdomsarbeid og advent å gjera? For min del – ganske mykje. På byrjinga av nittitalet blei eg med i eit slags ”ungdomsarbeid”, eller helst ei sporadisk aksjonsgruppe, som kalla seg ”Vafler for Fred”. Konseptet var enkelt og med ei herleg ironisk slagside: I adventstida møtte ein opp utanfor kjøpesentre, på Oslos t-banelinjer eller ved tilfeldige gatehjørne med nysteikte vaflar og delte dei ut med utropa ”vaflar for fred!” og ”det beste i livet er gratis!” Det forvirrande for dei fleste som tok i mot vaflar var at vi ikkje representerte nokon organisasjon eller noko føremål – verken Sjømannskyrkja, Røde Kors eller det lokale idrettslaget – eller evt kjøpesenteret. Poenget var rett og slett berre å laga og dela ut vaflar – gratis og uorganisert – fordi det var gøy. Noko å le av midt i den metodiske grådighetskulturen. Aksjonsforma spreidde seg etter kvart til både Tyskland og Estland.

Poenget er:  Til og med for ein som er fødd i 1973 er det klart at ironien kanskje ikkje er beste reiskapen for å få på plass ein bindande klima-avtale. Samstundes er det ikkje sikkert at alvoret kan fungera som garantist for eit fleirtydig syn på verda, på mennesket, og kanskje til og med ”gud”.

Heilt til slutt: Det er ikkje vanskeleg å vera ”kompakt enig” med Aune som er ”kompakt uenig” med den norske ungdomsforskingas far, Tormod Øia, som okkar seg over at dagens unge er grusomt kjedelege fordi dei ikkje i like stor grad som Øia brukar ungdomstida til utagerande festing. Overfor ei slik utsegn treng ein ikkje eingong ironi for å verna om alvoret.

I fasten før påske, som er en annen ventetid i kirken, så prøver mange å avstå fra noe. Ikke fordi den tingen er feil eller dum, men fordi den tingen kanskje tar tid og vil merkes når den er borte. Jeg har prøvd noen ganger, å rydde litt plass i hverdagen min for å forberede meg til påsken som skal komme sin sårhet, nåde og glede. Av og til klarer jeg det, å avstå fra noe, og andre ganger klarer jeg det ikke. Men det er en fin ting å prøve. I advent gjør jeg ofte det helt motsatte. Jeg skaffer meg flere ting, på alle mulige måter. En greie med meg er at jeg elsker lys. Virkelig elsker. Så når julegatene tennes i gatene da løper jeg dit, varm i hjertet og med estetisk glede inni meg. Også handler jeg: godteri, gaver, pynt, kaker, engler, stjerner og ja, lys. Jeg går meg helt vill, pynter og rigger til hjemme. Det blir fint. Det gjør det. Og jeg har pynta i år også. Men det gir ikke meg ro og plass til å tenke på hva som vil komme. Ikke når rigginga ikke gir rom for fokus på det lille barnet, som helt overgitt lar seg bli holdt av oss. Det lille barnet, som kom for alle, for å vise at verden er holdt av Gud. Det er stort? Det er mystisk? Og jeg tror det er sant.

Julegleden blir fort litt lett og rosa her hos oss, om du skjønner: det er det lille søte Jesusbarnet omringet av engler, søte små lam og stjerneklar himmel. Budskapet om Gud som ble menneske rommer så mye mer. I en av julesangene på Kronprinsparets Fonds nye julecd, synger Thomas Dybdahl: «du er et barn som ligger på et steingulv, du fryser om vi ikke griper inn». Dette er også julens budskap, at inkarnasjonen gjør Gud berørt av verden, at han tar del i menneskenes lidelse og glede. Det er ikke noe rosa over det, og jeg tror det betyr noe mer enn at Gud føler med alle som fryser. Jeg tror Gud kjenner det på kroppen, jeg tror det er denne virkeligheten Jesusbarnet har med seg. Det er nesten som vi ikke vil forholde oss til det, at Gud ved Jesus blir et lite barn som fryser om vi ikke varmer han. Også sier det noe stort om menneskets verd, om alle Guds mennesker. For hvert menneske på jorden kan holde og varme det lille Jesusbarnet. Alle mennesker er rommet inn av den mystiske og overveldende hendelsen julenatt. Og ikke bare de sidene i oss som jubler over opplyste julegater, men også det i oss som trekkes mot en sidegate med mindre belysning.

Advent handler om raggsokker, gløgg og fine lysslynger. Det er fint å feire og å glede seg over varmen og hverandre. Men advent er også en fastetid, en tid da kirken kles i lilla og vi venter og forventer noe som skal komme. En Gud som vet om alt i menneske, ja, alt i meg, og som allikevel vil holdes ved Jesusbarnet, må være noe av det aller største. God advent, folkens!

«He whom the immensity of heaven cannot contain is confined to the narrowness of the manger» (J.Pelikan)

Her er noen nett-tips til adventstiden:

• Advent conspiracy er en adventskampanje oppfordrer til å tilbe fult og helt, bruke mindre penger, gi mer og elsk alle. De har en promovideo som forklarer mer. (en)
• Her er en video på Vimeo som ikke er spesielt rettet mot advent, men den er bra likevel.  (en)
• På iTro.no kan du lese lederartikkelen “Den annen adventstid“,  skrevet av redaktør Nils Kåre Bøe. (no)
• Johnny Baker har flere adventstips på bloggen sin. (en)
• Nettkirken.no vil legge ut en adventsbetraktning hver dag i adventstiden. (no)
• En adventsdiktvideo fra theworkofthepeople.com. (en)
• En video med adventsrefleksjoner: “Come To Us, Emmanuel” fra Old Radicals. (en)
• 24-7 Prayer har en adventskalender hvor de publiserer en video hver dag i adventstiden. (en)
• Artikkelen “Adventslysene peker mot stallen” på kirken.no er god og opplysende. (no)
• The Nativity Factor er en kortfilmkonkurranse hvor man skal formidle juleevangeliet på den mest kreative måten. Allerede innsendte filmer kan sees.

Har du flere tips? Kom med dem i kommentarfeltet!

Oppdatering:

• Gatepresten blogger om adventus
• En rolig og fin advent/jule/vinterfilm «Winter Snow Song»:

_________________________________________

• Når julen begynner å nærme seg eller du skal ha juleavslutning for ungdomsklubben, så er denne You Tube videoen et must:

Boka er en blanding av bakgrunnen for denne bevegelsen, historier fra deres opplevelser på Jesusveien, og forslag og tips til de som ønsker å prøve å gå på Jesusveien selv. Bakerst i boka finner en et forslag til studieopplegg for grupper som er interessert i å danne et treningsfellesskap, og ressurser til de ulike samlingene.

Boka Jesusveien engasjerer. Den viser til radikale endringer i menneskers liv, som starter med små skritt. Den forteller om fellesskap som styrkes av å utfordre seg selv sammen med andre, og om tankevekkende hendelser.

Prosjektene varierer både i tidsspenn og fokus. Det kan være å fokusere på Jesu formaning om å ta vare på de svake i samfunnet, og invitere en av dagens utstøtte til middag, eller å fokusere på Jesus som bønneforbilde, og forplikte seg på stille bønn i 30 minutter hver dag over en lengre periode. Her er prosjekter som burde passe de fleste, uansett livssituasjon.

Boka er full av inspirerende tanker. Spørsmålet er om du er klar til å prøve deg på Jesusveien. Tør du bevege deg ut i ukjent farvann – og åpne deg for ny innsikt om deg selv og verden du lever i? Til tider kan forslagene virke ganske radikale; som å kvitte deg med halvparten av det du eier. Noe av det er ikke like lett å gjennomføre, og krav om å betale for å være med på prosjektene kan også virke noe spesielt. Allikevel er det noe ved boka som tiltaler, ønsket om å leve tettere på Jesus er godt. Dersom du ønsker å bli litt utfordret på din måte å leve livet på, og din måte å være en kristen på, er boka absolutt å anbefale, også uavhengig av om du velger å sette i gang ditt eget treningsfellesskap eller ikke.

For når sant skal sies, vekker boka i alle fall hos denne anmelderen litt dårlig samvittighet, fordi jeg ikke selv bare kaster meg på Jesusveien. Men forfatteren er nok klar over dette, for han understreker at dette er tidkrevende, og man skal ikke begi seg ut på noe uten å vite at man ønsker å fullføre, og har tid og kapasitet til å satse fullt på prosjektet. Med andre ord kan boka leses både av deg som søker inspirasjon, og deg som søker radikale endringer i livet.

Mer info om Jesusveien kan du også finne på http://www.jesusdojo.com