Bok: Soul Shaper

Tony Jones: Soul Shaper exploring spirituality and contemplative practices in youth ministry (Youth Specialties Books, 253 sider)

Tony Jones er pastor for ungdom og unge voksne i Colonial Chruch of Edina i Minnesota. Han har også skrevet Postmodern Youth Ministry.

Dette er en bok, som ikke øyeblikkelig etter første gjennomlesning skal benyttes rett inn i et ungdoms/menighetsarbeid, hevder forfatteren. Hans poeng i introduksjonen til boken er at før man ”gir disse praksisene videre”, skal man først bygge dem inn i sitt eget liv, selv praktisere dem før man bruker dem i et ungdoms/menighetsarbeid.

”It is absolutely mandatory that a practice first become a part of your life before you try it out with your students. Take this advice to heart: These exercises are not to be trifled with or plugged in to a 15-minute slot at the fall retreat.” (T.Jones, s. 1)

Bokens oppbygning er enkel. Det er en introduksjon til boka og temaene som boka tar for seg. Det er to deler hvor ulike praksiser tas opp: Via Contemplativa og Via Aktiva. Henholdsvis praksiser med et mer meditativt preg, som man ofte kan gjøre alene (Via Contemplativa), og praksiser som krever at man gjør noe ”fysisk” med kroppen, og gjerne sammen med andre (Via Aktiva). Selvfølgelig varierer med hvem og hvordan man gjør praksisene, etter hvordan hver enkelt praksis er i sin form. Noen gjøres best sammen, andre best alene. Til sist er den avslutning av boken som dreier seg om hvordan å utvikle disse praksisene til en del av hverdagen og livet; ”Developing a rule of life”.

Den første delen av boken har et kort riss av ungdomsarbeids historie, mest fra en amerikansk synsvinkel, men allikevel ser vi mange likhetstrekk med vår egen norske historie. Enkelt sagt så har det gått fra et arbeid hvor personligheten til ungdomsarbeideren kom mer i fokus enn det virkelige budskapet.

”It became about personalities rather than about relationships”(Jones s.13.)

Det var unge, single menn med sterke personligheter og evner som kunne jobbe 70 timer i uka for dårlig lønn, som ble foretrukket, hevder Jones. Det var størrelse, program og karisma som tok fokuset fra de gode relasjonene og det egentlige budskapet. Jones karikerer nok noe her, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen tendensen. Videre oppsummerer han hvor vi er i dag, og hvor vi skal videre. Han mener at ungdomsarbeidet er midt i en omveltningsprosess, hvor det handler om å gå tilbake til kirkens gamle spirituelle disipliner, praksiser. Jones kaller det en renessanse, hvor vi trekker frem det beste fra fortiden. Han trekker frem en rekke internasjonale forfattere og ungdoms- prester/arbeidere for å understøtte sin teori. Også her hjemme i Norge ser vi hvordan det de siste årene har blitt et fornyet fokus på praksiser. Jones hjertesak derimot er ikke bare at disse skal bli benyttet som ledd i et nytt ”program” i en menighet, men at de skal leves og tas i bruk hos lederne før de blir gitt videre til de man leder, da som egne erfaringer og skatter. Han sier at det burde kanskje gå opptil to år før du bruker disse i et ungdomsarbeid; for boken legger ikke så mye om hvordan man skal benytte disse i et arbeid som den legger vekt på praksisens historie, teologi og ”bruksområde” for en selv.

I kapittel to, som dreier seg om hva kristen spiritualitet er og hvordan man praktiserer det går forfatteren inn i en refleksjon hvor han trekker på de store, historiske linjene. Han holder frem kristen spiritualitet som et forhold mellom Gud og menneske.

”The spiritual life is thus grounded in relationship. It has to do with Gods way of relating to us and our way of responding to God” Siterer Jones Majorie J. Thompson i boken. (Jones s.25)

Poenget til Jones, kort oppsummert, er at alle søker spiritualitet, alle søker mot Gud og noe som er større enn seg selv. Disse praksisene, og det forholdet og møtet med Gud vi får gjennom dem er svaret på folks søken, sier Jones. Han fokuserer videre på det han kaller ”Ascetical youth workers”, hvor han først trekker frem en undersøkelse på hvorfor ungdoms- prester/arbeidere er utbrente og utslitte. I kontrast til dette trekker han frem praksisene som løsninger på problemene. Det vil ikke bli lett, sier han, og det krever at man er disiplinert og øver, eller praktiserer. Jones sammenlikner det med en idrett, og som man kommer i bedre ”form” fysisk, kommer man i en sterkere ”åndelig form” også. Jeg vil komme litt mer inn på dette i min vurdering av boken mot slutten.
Dessuten holder han frem den store mangfoldigheten av praksiser, og siden vi er forskjellige mennesker så vil ulike praksiser tiltale oss, og alle har det mål å søke et dypere fellesskap med Herren. Bønn og Bibel er to hovedelementer i alle praksisene, og generelt to grunnpilarer for kristen spiritualitet generelt.