Andakt: Enkel tro

Tema: Enkel tro

Alt det som er vakkert bærer i seg en kime av det enkle, tror jeg. En enkelt tone i en symfoni av Mozart, eller et ord fra et dikt. En hendelse i en roman. Et godt smil. En trillende latter, eller en ikke forventet god klem. En kopp kaffe. I trygge, imøtekommende øyne. I naglemerkede hender.

Lyktestolpen i C.S Lewis bøker om landet Narnia er en slik vakker enkel detalj i et eventyr og en historie som går langt forbi den. Lille Lucy har forvillet seg inn gjennom klesskapet uten ende, og kommer famlende ut i en skog blant stikkende granbar og kald snø. Hun tar noen prøvende skritt ut i skogen før hun ser en skinnende lyktestolpe i det kalde landskapet. Denne enkle detaljen syntes jeg bærer i seg et løfte om håp i den store fortellingen om Løven, heksa og klesskapet. Den minner oss på at lyset er sterkere enn kulden og mørket, og lyktestolpen gir håp til tross for at man står midt i en ukjent skog i bitende kald vinter.

Livet er så svært, og det kan være så mye godt vi opplever – så mange fine minner, fredfulle stunder og gode velsignelser i hverdagen. Men livet er allikevel også noe mer enn godt. Livet er også vondt og slitsomt iblant. Hjelpeløst, utfordrene og til tider fullt av sorg og savn. Uansett alder tror jeg alle har smakt på livets vanskelige sider fra tid til annen. Det er ikke alltid svart/hvitt, men fullt av gråtoner. Hver dag møter vi livets utfordringer; i møte ensomhet, i møte med det å ikke føle seg godtatt. Vi møter motløshet i situasjoner hvor vi ikke mestrer det som tilsynelatende alle andre mestrer. En følelse av håpløshet i den endeløse jakten på seg selv, eller i det å finne noen å dele livets mangfoldighet med. Men det kan også dreie seg om meninger og holdninger, om standpunkt og debatt – slitsomme konflikter som tærer på kroppen og sinnet.

Og iblant hender det at mørket senker seg over livene våre: når de vi har kjær blir borte, når vennskap og kjæresteforhold tar slutt, når uvennskap og bitterhet tærer på livslyst og glede, da kan vi kjenne på en hjelpeløshet i møte med livet som ble så svært, og så annerledes enn vi trodde.

Hans Børli, en norsk dikter, har sagt noe om dette, om hvor tøft det faktisk kan være enkelte ganger, og at motbakker ikke alltid fører oppover:

”Mennesket vokser i livets strid
heter det velberget
blant dem som har striden bak seg.
Je veit itte om je er enig.
Sjøl syntes je heller at je har minka.
Snart e je så liten at je kan se opp
på himmelen gjennom lissehøla i skoa mine”

Vi er dessverre ikke spart fra livets vanskelige ting, selv om det heller ikke alltid dreier seg om det vondeste. Ofte kan det bare være hverdagens grå kappe som har gjemt lyktestolpen for oss og lagt en demper på livsgleden. I slike situasjoner så kan det virke som om det ikke finnes noen enkle, trygge holdepunkter.