Anmeldelse av “Fokus: Tweens”


Skrevet av Silje Skjævestad Strand


Boktittel: Fokus: Tweens
Redaktør: Gaute Brækken
Forlag: IKO


Gaute Brækken løfter frem tweens for å gi tweensledere mer kunnskap om de som er litt midt i mellom. Det lykkes han med, men jeg kunne ønske boken våget seg inn i en renere analyse og et klarere estetisk bokformat.

”Tweens kan vere så ulike som dei er mange” skriver Ørjasæter. Gjennom 64 sider belyser bidragsyterne mangfoldet av tweens individuelt og hovedtrekk ved tweenskulturen. De løfter frem tweens sine barnlige, ungdommelige, sårbare og uredde sider. Forfatterne skildrer med dette at de som jobber med tweens i menigheter og trosbaserte organisasjoner må være bevisste og åpne for dette mangfoldet for å kunne møte dem som troende subjekter.

”Når vi møter tweens som troende subjekter, anerkjenner vi den levende gudstroen deres” trekker Sæbø frem. Det er alltid deilig å bli tatt på alvor. Det er menneskelig deilig å bli tatt på alvor. Bidragsyterne minner oss på viktigheten av å tenke i det små. De trekker frem enkle grep som at stolenes plassering i rommet kan være et hinder når man forkynner, og at man ikke må glemme viktigheten av å sette av tid til å leke. De skriver at den indre dialogen, altså samtalen alle mennesker har på innsiden av seg selv, er minst like viktig som den ytre dialogen. Rystad skriver at: ”Vi må våge å ikke oppsummere for tweens, men ta dem med på dialogen. På den måten kan vi ta tweensa sine liv, tanker, spørsmål, tvil og tro på alvor”. Gjennom å la den indre dialogen få spinne kan vi med andre ord la tweensa få stille enda flere spørsmål, tanker og på den måten utfordrer det ledere til å forkynne på en slik måte at det ikke bare er de som rekker opp hånda som får deltatt.

Som leser blir jeg utfordret til å være bevisst hvordan jeg handler, lever og er et forbilde i møte med tweens. Det er ikke revolusjonerende lesning, men viktig lesning. Fordi dette handler om å bygge relasjoner. Relasjoner som får tweens til å være i menigheten, og spørsmålene til refleksjon og samtale etter hvert kapittel kan bidra spesielt til dette. De fleste spørsmålene er gode og brukes disse aktivt blir man som leser en deltager og boken et verktøy. Personlig opplever jeg at noen av undringsspørsmålene ikke samsvarer med kapittelet de tilhører, spesielt i kapittelet om hvem tweens er. Disse undringene burde heller ha vært avsluttende refleksjoner for hele boken. Samtidig er boken full av ideer til hva man praktisk kan gjøre med tweens. Kapittelet om hvordan man kan gjøre pilegrimsvandring med 12-13-åringer og Rystad sin uttalelse om at vi skal våge å snakke om de vanskelige i tekstene i forkynnelsen, fikk meg til å hoppe i stolen og rope ja! Det er her vi skal tørre å være.

Boken har sju forskjellige bidragsytere og ni kapitler. Det er fint fordi det skrives på bokmål, på nynorsk, faglig og muntlig. I tillegg er det deilig å lese en konsensus mellom bidragsyterne når det gjelder synet på tweens, som troende subjekter, for dette blir en rød tråd gjennom hele boken. Det er godt å ha da boken innimellom ”starter” på nytt da en ny bidragsyter begynner på et nytt kapittel. Jeg sitter noen ganger og tenker: ”Men sto ikke akkurat det samme i forrige kapittel? Har de lest hverandres innlegg? Hvor er vi egentlig nå, skulle ikke dette være et faktaavsnitt og ikke et drøfteavsnitt?”. I denne forvirringen leste jeg gjennom forordet et par ganger for å ha målet til boken klart for meg mens jeg leste resten, og da ble jeg bevisst bruken av begrepet bidragsytere istedenfor å bruke begrepet forfattere. De som har skrevet boken er ikke forfattere. De er bidragsytere som gjennom et praktisk menighetsliv har opparbeidet seg erfaringer som de vil dele. Det er viktig å huske på når man leser boken for teksten er litt rotete, mangler luft, og bildene som gir noe å hvile øynene på henger ikke helt sammen med teksten. Flere av bildene er av barn som ser lei seg ut, den er i svarthvitt og representerer ikke det vi får oppleve at tweens er i det første kapittelet. Nemlig fargerike, lekne, reflekterende og utforskende. Jeg opplever at boken trenger et mer helhetlig, estetisk bokformat slik at den blir lystigere og lettere å lese. De gode setningene er gjemt innimellom tettpakka tekst, nye forfattere og selv om den har et muntlig særpreg er den likevel ikke noe du leser på sengekanten. Boken ligger i et landskap mellom å være en arbeidsbok og en lesebok. Ettersom det reklameres for at boken er godkjent av K-Stud, og at de som bruker den kan søke om støtte, tror jeg at den er først og fremst er ønsket til å være en arbeidsbok, et verktøy. Så ikke les den med krimbrillene. For den er ikke bygd opp slik at du får løsningen servert på et gullfat på siste side.

Boken har mange kapitler og det gapes ikke over for mye, men det som blir skrevet om blir enten for kort introdusert eller gjentatt mange ganger. For eksempel virker kapittelet om tweens og mediebruk for meg som å være litt uheldig plassert. Det er akkurat som at de ikke helt vet hva de ønsker å få ut av dette kapittelet eller at oppbyggingen blir feil. For det meste snakker kapittelet om at vi må sette rammer for skjermtid, snakke om hva tweens ikke bør gjøre på nett. Dette er helt reelle problemstillinger når man jobber med tweens, men det trekkes frem at tweens har en sunn indre justis i samhandling med sosiale medier og at det burde legges til rette for at de kan være medskapere og ikke bare konsumenter. Da kommer det heller ikke fram noen forslag på hva vi kan bruke sosiale medier til som et materiale på tweenssamlinger. Istedenfor kommer det flere innlegg med drøfting om sunt nettvett. Noe vi kanskje burde fått aller først, for så å bringe oss inn i en verden med hva sosiale medier har å tilby. Det samme gjelder kapittelet om hvem tweens er. Her er informasjonen tett sammenpakka, det ene foregriper det andre og til slutt har du glemt hva du egentlig skulle forstå mer om. Jeg tror derfor at boken med fordel kunne hatt mer kjøtt på beinet, flere eksempler og et oppsett som var lettere å finne fram i. Så lenge hver forfatter holder seg til sitt tema, og hvis man hadde ventet litt med analysen, hadde vi fått en bok hvor barne- og ungdomsarbeidere enda enklere kunne ha brukt boken som et verktøy i sitt daglige arbeid.

Jeg vil anbefale de som arbeider med barn og unge til å lese FOKUS: TWEENS. Den kommer med gode anbefalinger til de hverdagslige og de spesielle dagene man arbeider med denne målgruppen. Den utfordrer deg til å se på tweens som troende subjekter, skape meningsfylte indre og ytre dialoger og gir rom for refleksjoner. Jeg ville anbefale deg å sette deg ned med penn og papir for dette er en bok som inviterer til deltagelse, og på den måten kan du systematisere boken for deg selv og hva du trenger i ditt arbeidet akkurat nå. Det er ikke bare tweens du skal jobbe med, du skal og jobbe med deg selv.

Link til å kjøpe boka:
https://iko.no/forlaget/menighet-barn-og-unge/fokus-tweens

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *