Jakob


Skrevet av Kristin Moen Saxegaard, prost i Ringerike


Jakob var en luring. Han hadde lurt sin blinde far og sin litt enfoldige bror på det verste. Tatt på seg brorens klær og til og med tatt skinnfeller på armene for å ligne broren mest mulig, og så gått inn til faren med mat, for å bli velsignet – som om han var Esau, den førstefødte.

Moren hadde tatt på seg skylden, så han hadde gått fri. Det vil si, han måtte rømme, for Esau var morderisk i blikket, Isaks blinde øyne fulle av forvirring, og Rebekkas ømhet ble for mye å bære. Så han lot Esau få tilbake førstefødselsretten han nettopp hadde stjålet, og så stakk han.

Hvordan kunne du, Jakob?

Hvordan kunne du lure din blinde far så stygt, og røve fremtiden fra broren din på denne måten? Hvordan kunne du la moren din sitte igjen med skammen, alene?

Jakob dro av gårde, fra alt som var kjent, fra alt som var hans, for å klare livet på egen hånd. Friste lykken uten familiens velsignelse, uten Guds hjelp. Jakob var en luring. Han skulle nok klare seg.

Jeg vet ikke hva han tenkte da han stilte en stein i passe stilling for å ha den til hodepute den første natta på flukt.
Om han var fornøyd med at han, tross alt, hadde klart seg?
Om han lengtet hjem?
Om han var spent på morgendagen?
Om han angret bittert på det hele?
Bibelen forteller ingen ting om hva Jakob tenkte eller følte. Men den forteller at Gud fant han, og at Gud viste seg for han – gjennom en himmelstige i en drøm. Og Jakob ble svært forundret. For Jakob hadde ikke tenkt på Gud.

Sannelig, Gud var på dette sted, og jeg visste det ikke.

3d0da8efc630444295e07f83ccc50b2a

Hvordan kunne du, Jakob?

Hvordan kan du?
Hvordan er ditt liv, og ditt livsregnskap nå som året ebber ut?
Hva har du utrettet som du ser tilbake på med glede, og hva har du gjort som gikk galt?
Har året som har gått gjort deg sterkere? Eller mer sårbar? Eller kanskje hard?

  • Hvor var du da alt skjedde, i Aleppo, i Brussel og Berlin, eller i båtene på Middelhavet?
  • Hvor var du mens ulykker rammet vårt eget lokalmiljø dette året, eller noen mistet en de var glad i?

Sannelig, Gud var på dette sted, og jeg visste det ikke.

  • Hvor var du da Bowie og Prince døde, da Hønefoss ballklubb beholdt plassen i 2. divisjon, eller Johaug ble tatt for doping?
  • Hvor var du i det varme påskeværet, i den våte sommeren eller de flotte høstdagene?

Sannelig, Gud var på dette sted, men det tenkte vi ikke så mye over.

  • Hvor var du da Joan Manuel Santos og det Colombianske folk vant Nobels fredspris?

Sannelig, Gud var på dette sted, og det skjønte vi.

Gud har vært med deg hele året som er gått. For Gud er midt iblant oss. Han sitter ikke i kirkene eller på fjelltoppene og venter på at vi skal påkalle ham og prise ham. Nei, Gud er der vi er. Der vi går så er Gud allerede.

«Om jeg sitter eller står, så vet du det. Langt bortefra kjenner du mine tanker» står det i Salmenes bok.

Der vi opplever gleder og sorger, seiere og nederlag, der er Gud allerede. Han kommer til oss når vi strever, når vi lengter eller når vi prøver å flykte unna. Og han velsigner stedene vi hviler på, om det så er en stein vi må ha til hodepute.

Det er ikke alltid vi vet det. Som regel, kanskje, er vi ikke klar over det. Med Gud er, selv om vi ikke vet. Det er ikke vår tro og våre syn det kommer an på. Det kommer an på Gud. Og det er det som er julens budskap. At Gud har allerede steget ned og går midt iblant oss.

Det er bare èn uke siden julaften, men jeg kjenner allerede behov for å minne meg selv og oss alle på det, mens vi ennå er i 2016 , før det nye året ruller i vei:
Gud ble menneske for å være her langt ut over juledagene. Gud er kommet for å være her, gjennom alle julaftens koselige glans, gjennom årskavalkadenes harde tall, og videre inn i det nye året.

Jeg vil bevare deg over alt hvor du går, sa Gud til Jakob.

Hvor går du i 2017? Hvor går verden i 2017 med Donald Trump ved roret? Hvem skal bære håp for en verden med gjerder rundt Europa?

Jeg har sluttet med nyttårsforsetter. I alle fall de som handler om forsakelser. På vei inn i 500-årsjubileet for reformasjonen, husker jeg godt hva jeg lærte under studiet, om reformasjonsfaderen Martin Luther: Vi mennesker er noen skrøpelige skapninger, og vi evner ikke å forbedre oss. Vi blir nok ikke i stand til å forbedre oss så veldig i året som kommer heller. På et eller annet vis kjenner jeg meg veldig i slekt med Jakob, luringen fra Det gamle testamentet. Husker du hvordan livet fortsatte for han?

Han fortsatte som en luring. Han unnvek konene sine og lurte svigerfaren. Han sloss med Gud, og vant, men ble halt på samme tid. Til slutt ble han grundig lurt av sine egne sønner. Men Gud var med ham. Han fikk sjanser om igjen, og om igjen. Guds nåde var med han hvert år. Hver dag!

Også vi får nye sjanser. Ved nyttårsskiftet. Ved nattverdbordet.
– Bruk sjansene dine!
– Bruk nåden Gud gir til å rette ryggen igjen når du har gjort noe du skammer deg over!
– Bruk velsignelsen Gud omgir deg med til å velge den gode vei.
– Og fremfor alt, la Gud bevare deg og verne om ditt evige liv i alt som måtte skje.

Godt nytt år!

Kristin Moen Saxegaard

 

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *